Akademisk motstand

Universitetet i Oslo greide i stor grad å stå imot okkupasjonsmakten og NS under 2. verdenskrig, viser ny bok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Universitetet i Oslo holdt under krigen i sterkere grad stand mot forsøkene på nazifisering enn de fleste institusjoner. Det må bety at universitetet var tuftet på et normgrunnlag som fungerte som et bolverk mot naziideologien som både okkupasjonsmakten og våre hjemlige NS-folk prøvde å pådytte hele samfunnet. Samtidig ble studenter og forskere også sentrale aktører i motstandskampen.

Dette går fram av Jorunn Sem Fures bok Universitetet i kamp 1940–45 som kommer ut denne uka. Boka, som er et ledd i det store prosjektet om universitetets historie som skal være ferdig til 200-årsjubileet i 2011, viser at universitetets rolle under krigen var noe mer enn arrestasjonene, deportasjonene og stengningen i 1943, som har vært mye omtalt i ettertid. Universitetets liberal-demokratiske tradisjon var så robust i 1940 at nazistene måtte oppgi sine vidløftige planer om å innordne høyere undervisning og forskning i det storgermanske systemet.

Det behøvde ikke å være en selvfølge. Universitetet var jo ikke i seg selv noen spesielt demokratiske institusjon. Det var på det tidspunktet sterkt preget av professorvelde og et stramt hierarki som styreform. I Tyskland selv falt universitetene til fote for nazistenes angrep allerede fra Hitlers maktovertakelse i 1933. Og hadde den tyske okkupasjonen kommet 60–70 år før, er det ikke sikkert at den demokratiske impuls hadde vært like sterk hos våre akademikere – statsorientert som de var gjennom storparten av 1800-tallet. Men det er nok også vesentlig at krigen snudde opp-ned på de gamle ledelsesstrukturene ved universitetet. Unge studenter og forskere grep muligheten og stilte seg i første rekke i motstanden mot regimet. Jorunn Sem Fure trekker spesielt fram realistmiljøet på Blindern, både fordi det inkluderte mange kvinner og fordi både studenter og forskere kom til å spille en vesentlig rolle i motstandskampen, blant annet gjennom undergrunnsnettverket XU.

Et uttrykk for standhaftigheten mot de nye myndighetene var at universitetet den 9. april 1940 hadde bare to professorer som var medlemmer av NS. Under krigen prøvde den nazifiserte toppledelsen å plassere sine folk i viktige stillinger, men måtte stort sett gi opp fordi det ikke fantes akademikere med tilstrekkelige kvalifikasjoner. Dessuten fikk de tre–fire som ble ansatt ingen positiv kollegial respons, de ble simpelthen frosset ut fordi de ikke holdt mål. I stedet ble det opprettet et par nye institutter som ble styrt etter de nye ideologiske retningslinjene. Ett av dem, presseinstituttet, ble ledet av han som ble vår første medieprofessor, Eyvind Mehle.

Det var selvsagt ikke lett for gamle og veletablerte professorer å tilpasse seg en ny rolle i opposisjon til statsmakten, selv om den manglet legitimitet. De måtte dessuten innordne seg et motstandsarbeid som krevde at de gikk rundt under dekknavn og drev illegalt. Men etter hvert gjorde mange det, mens dekanene sto i stormen mot angrepene fra myndighetene. De måtte se på sin egen virksomhet som utøvelse av det muliges kunst. Derfor tørnet de to grupperingene sammen etter krigen over spørsmålet om det nazifiserte rektoratet, med polarforskerene Adolf Hoel i spissen, var en legitim samarbeidspartner. Da haglet skjellsordene og rettsvesenet måtte ta seg av injuriene. Men heldigvis: Da var Norge igjen en rettsstat.