Akademisk strid

Det pågår tautrekking om et levende forskningsmiljø i Bergen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET PÅGÅR EN

intens dragkamp mellom Universitetet i Bergen og Christian Michelsen Research om eierskapet til instituttet. De ansatte ved CMR, som er den naturvitenskapelige delen av Christian Michelsens Institutt, reagerer primært på selve prosessen som ligger bak universitetets overtakelse. I dag eier UiB og CMI halvparten hver. De ansatte stiller spørsmål ved styremedlemmers habilitet og mener en sammenslåing strider mot Chr. Michelsens testamente fra 1925 og et stortingsvedtak fra 1992. Men i bunnen ligger forskningspolitiske og strategiske motsetninger.

Vi er ikke vant til at universiteter driver med overtakelse og fusjon. Men det måtte jo komme, slik det nå resonneres både blant politikere og byråkrater. Hele moderniseringen av høgskole- og universitetssystemet vårt tar jo sikte på å gjøre institusjonene om til bedrifter. Ryssdal-utvalgets flertallsinnstilling, som rett nok til slutt måtte legges i skuffen av utdanningsminister Kristin Clemet, foreslo at universitetene og høgskolene skulle ha en ledelsesstruktur etter mønster fra næringslivet.

MEN OVERORDNET

dette igjen er det kommet signaler om at regjeringen i den neste forskningsmeldingen, som er ventet første halvår 2005, vil rette søkelys mot den mangfoldige instituttsektoren. Den inngår jo i det store forskningspolitiske grep som ble tatt etter andre verdenskrig. Instituttene har vært kjerneinstitusjoner for den anvendte forskningen og sterke bidragsytere til utviklingen av Norge til en moderne industristat. I dag oppfordres også universitetene til å etablere frittstående forskningsinstitutter, bl.a. for å kommersialisere forskningsresultater fra universitetenes egentlige forskningsvirksomhet, nemlig grunnforskningen. Derfor vil politikere og forskningsbyråkrater se nærmere på instituttsektoren. For å bruke et uttrykk fra næringslivet: det er ønskelig med konsolidering der det er mulig.

OG NETTOPP

det er åpenbart motivet for at Universitetet i Bergen har satt i gang prosessen for å få kloa i CMR. Til dette har nok universitetet også støtte fra Norges forskningsråd. Men her kommer også et tett nettverk av vennskap og bindinger helt til topps til syne, som CMRs ansatte og andre pådrivere mener avslører urent trav i beslutningsprosessen. Mye har foregått i lukkede bøttekott. Fylkesmannen i Hordaland forlangte et settestyre da beslutningen om overdragelse ble gjort. For her var det i virkeligheten representanter for universitetet som solgte til universitetet.

CMR ER PÅ MANGE måter en suksesshistorie etter at det ble omorganisert i begynnelsen av 1990-tallet, da CMI var konkurs. Opprinnelig var det også et nært forhold mellom instituttet og universitetet, der flere av forskerne har vært professorer. Men fysisk ligger de nå langt fra hverandre, og det er selvsagt et problem i en by der det regner mye. Det er også et problem for hele sammenslutningen at de ansatte setter seg sterkt imot. Innovasjonsmiljøer av denne typen er avhengig av motivasjon. Verdien ligger i de ansattes hoder. Universitetet har neppe glede av sure og demotiverte forskere, om de har aldri så mange doktorgrader.