akeste ledd

SV har overtatt KrFs rolle i regjeringssammenheng.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG SAMLES SVs landsstyre for å drøfte makttilværelsens uutholdelige tyngde og for å velge ny nestleder og partisekretær. Forhåpningene til Audun Lysbakken som nestleder er store. Han skal ifølge partifeller være et politisk talent av dimensjoner: prinsippfast, pragmatisk, visjonær, arbeidsom og klok. «Han vil bringe ideologien tilbake til partiet», sier en sentral SV-er. «Endelig en politiker i partiledelsen», sier en annen, med dårlig skjult ondskapsfullhet. Påtroppende partisekretær Edle Daasvand Skjæveland blir oppfattet som en god, kompetent kompromisskandidat. Begge blir klappet inn i vervene som henholdsvis Øystein Djupedal og Bård Vegar Solhjell forlot da de valgte minister- og statssekretærposter framfor Storting og parti. Ingrid Fiskaa, som lenge ble spådd som partisekretær, fortsetter i sentralstyret, og bidrar dermed til å holde venstrefløyen intakt.

VIKTIGERE enn personene er også denne gang den politiske debatten. Like etter valget gjaldt det for landsstyret å sortere skuffelsen over valgresultatet fra gleden over regjeringsmakt. Nå gjelder det åpenbart å mane til samhold i en krisetid og å slutte rekkene. For overgangen fra makt- og systemkritisk sosialistparti til rød-grønt regjeringsparti er åpenbart tøff for mange.

«SÅ LENGE VI sitter i regjering, må vi være for den. Alltid.», skrev nåværende statssekretær Solhjell i en kronikk i Klassekampen i går. «Vi kan ikke hangle oss gjennom en regjeringsperiode - vi må ville dette prosjektet. Kritikken vil hagle fra alle kanter mot oss i regjering, men den kan ikke hagle fra oss selv.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

SITATENE og avsenderen illustrerer SVs nye situasjon. Solhjells budskap er innlysende og gammel lærdom i sentralstyrte partier som Ap og Frp. Også for bibelkyndige: «Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og en by eller et hjem som er i strid med seg selv, kan ikke bli stående» (Matteus 12,25). Men det er ny lærdom i SV. Solhjells kronikk tyder på at selv sentrale tillitsvalgte ikke har vært helt forberedt på hardkjøret som måtte komme. Ei heller at vedvarende hardkjør vil øke faren for intern strid. Nå har SV-statsrådene ukers erfaring med at en upresis uttalelse, en unnlatelsessynd, et forsiktig tilbaketog eller en for forsiktig kursendring blir dramatiske oppslag i mediene. Pressens oppgave er å forsterke og forstørre, bringe fram motsetninger, egge til debatt, påvise forskjeller mellom liv og lære. Opposisjonens rolle er å hamre løs. Regjeringens rolle er å styre. Partiets rolle er å bevare sin sjel. Og LOs rolle er å forsvare sine medlemmers interesser enten finansministeren er rød eller blå.

DET MÅ BLI strevsomt for et parti som har unnsluppet lyskasterne helt til Høyre skrudde dem på for fullt under valgkampen. Særlig for et parti som har kritisert andre så mye. Nå får SV selv smake steken. Nå er SV hakkekyllingen som alle kan hakke. SV er regjeringens svakeste ledd og må innstille seg på fire år med politisk mobbing.

SAMTIDIG KAN ikke partiet utslette sitt partidemokrati. Det er ikke partiets natur å være stalinistisk og sentralstyrt. Men det er heller ikke partiets natur å gi skattelette til folk som har mer enn nok fra før. Eller å legge vernede vassdrag i rør, eller tillate leteboring i Barentshavet eller sende jagerfly til Afghanistan. Det er partiets natur, eller la oss si selvbilde, å være åpent, varmhjertet og populært.

SV HAR PÅ mange måter overtatt KrFs rolle i den forrige regjeringen. Begge har høye idealer og dermed større avstand til virkeligheten enn andre, mer jordnære partier. Ingen av dem kan sies å være elsket av den tilfredse majoritet. Eller av samfunnets liberale elitesjikt. Halvparten av velgerne fra velmaktsdagene er forsvunnet i begge partier. Og når selv lærerne rynker på nesa over kunnskapsministerens fra det mange hadde som sitt parti, er det alvorlig.

DET BLIR INTERESSANT å se hvordan SV skal klare å holde på sjelen, gnisten og appellen, når det ideligen hamres og jamres. Den nye «partiledelsen» får en utfordrende jobb.