Aksel Hennie og K-ordet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KJØNN: Aksel Hennie sier nei til kvotering i kulturlivet. Men kan det være at han selv er kvotert inn i skuespilleryrket uten at han selv er seg det bevisst? Tanken slo meg i etterkant av forrige ukes oppslag hvor Hennie skal ha erklært følgende:«Jeg ønsker meg god kunst og god film. Kunst skal ikke kvoteres» (Dagbladet 19. Juni).

For det er ikke sant at det ikke praktiseres kjønnskvotering i norsk kulturliv i dag. Faktum er at det er en veletablert praksis å ta opp like mange gutter som jenter i hvert kull ved Skuespillerlinjen ved Fakultet for scenekunst ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Riktignok heter det ikke kvotering. Man velger bare ganske enkelt å ta opp like mange gutter som jenter, selv om 2/3-deler av de nærmere 800 søkerne hvert år er kvinner. Ikke bare viser dette at kvotering funker. Det viser også at kvotering kan innføres og praktiseres innenfor kunst og kultur helt uten at det stilles spørsmål eller protesteres. Vel og merke så lenge det er menn som kvoteres og ikke kvinner.

Hvordan har det vært mulig å etablere en slik praksis, og hvorfor er det ingen som protesterer mot en ordning som er så til de grader «urettferdig» for de flinke kvinnelige søkerne som blir vraket til fordel for dårligere mannlige kandidater? Og hvorfor er det ingen som skriker opp om kvalitetsforringelse?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Svaret, som lederen av Norsk Skuespillerforbund, Agnete G Haaland, oppgir i et innlegg i boka «Musikk og Kjønn – i utakt?» er tankevekkende. For ifølge Haaland er «nivået på jentene jevnt over mye høyere enn på guttene. Jentene er ofte mer modne og mer skolerte når de søker om opptak. De har ofte høyere kompetanse i bevegelse og dans fordi de har drevet med det lenge før de søker om opptak på skuespillerlinjen. Men KHiO tar inn 50% gutter og 50% jenter for å skape et team som skal utvikle seg sammen under utdannelsen. Ingen kaller dette kvotering. Men skulle juryen bare gått etter «kvalitet», kunne vi noen år risikere rene jentekull [min kursiv].

Rene jentekull! Tenk om noen hadde sagt at dersom vi ikke hadde hatt en regel om minst 50% jenter så hadde vi risikert rene guttekull på de rytmiske linjene i dette landet eller ved komponistutdanningen, slik situasjonen praktisk talt har vært over en årrekke, uten at dette ser ut til å ha bekymret inntakskomitene det spøtt.

Haaland skriver videre: «Guttene får spilt masse. Verdensdramatikken er full av utfordringer for dem. Og de blir kjempegode! Kanskje enda bedre enn de jentene de ble tatt opp sammen med. Fordi dersom talent og arbeidsviljen er der, så utvikler vi oss dersom vi får sjansen. Hva beviser dette? At kvotering funker.»

Haaland siterer også Gro Harlem Brundtland som i sin biografi skrev at hun i sin tid ble miljøminister fordi «de måtte få en kvinne».

Moralen må være at kvinnelige utøvere i kulturfeltet må kunne forlange tilsvarende ordninger på sine felt uten å være engstelige for at de ødelegger for kvaliteten eller at de behøver å risikere å få et kvoteringsstempel i panna. Det er bare å tenke på Aksel Hennie og alle de andre gutta som i sin tid kan ha blitt kvotert inn, men som aldri har behøvd å reflektere over saken fordi det bare er «helt naturlig» at menn kvoteres inn på skuespillerlinja.

Selv drømmer jeg om en instituttleder ved jazzlinja i Trondheim som stolt erklærer følgende på spørsmålet om kjønnskvotering: «Jentene får spilt masse. Standardrepertoaret i jazz er full av utfordringer for dem. Og de blir kjempegode! Kanskje enda bedre enn de guttene de ble tatt opp sammen med. Fordi dersom talent og arbeidsviljen er der, så utvikler vi oss dersom vi får sjansen. Hva beviser dette? At kvotering funker.»