Aksjon eller demokrati?

Striden i Norges Naturvernforbund har fått like mye oppmerksomhet som kampen om milliardene i bank og finans. I mediene beskrives striden som en kamp mellom personer om budsjett og regnskap. Men den kan også tolkes som en strid om hva slags organisasjon Naturvernforbundet skal være.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For i en viss forstand representerer Norges Naturvernforbund den forrige generasjonen innenfor det sivile samfunn. Og de som i helga kvittet seg med Heidi Sørensen som leder, representerer den tradisjonelle oppfatningen av hvordan en demokratisk basert organisasjon med utgangspunkt i verdier og idealer skal fungere: Den skal ha sin maktbase i medlemsmassen, være organisert nedenfra og oppover og den skal ha tillitsmenn og -kvinner som ikke har vervet som levebrød. De frivillige organisasjonene var en del av nasjonsbyggingen. Som den representerte de en forestilling om at offentlige beslutninger skulle være demokratiske. Uten de store folkebevegelsene, intet norsk demokrati.

  • I etterkrigstida har imidlertid de frivillige organisasjonene gjennomgått store endringer. De har fulgt tre forskjellige utviklingslinjer: Noen har dødd ut fordi engasjementet har sloknet. Andre er blitt integrert i staten for å ivareta funksjoner som ellers ville ha vært oppgaver for stat eller kommune, slike som Norsk Folkehjelp og Saniteten. Og for det tredje er det dukket opp aksjonsrettete institusjoner med basis i en entreprenør som Bellona. Både de medlemsbaserte og de entreprenørbaserte organisasjonene er blitt profesjonaliserte og effektiviserte. Professor Per Selle, som er vår fremste ekspert på det sivile samfunn, hevder at det er vokst fram et kvalitativt annet organisasjonssamfunn.
  • Bakgrunnen for dette ligger i dagens representative demokrati selv: Det er blitt langt vanskeligere å nå fram i politisk arbeid. Politikk er i dag å sette dagsorden, å synes i mediene, å slå til når situasjonen er der. En demokratisk og frivillig organisasjon som møysommelig kompromisser seg fram til et standpunkt, blir sørgelig på etterskudd. Når de kommer med sin uttalelse, har journalistene for lengst tapt interessen, ja, de reelle beslutningene er allerede fattet. Politikk er blitt en form for geriljakrig, der timingen, overraskelsesmomentet er viktigere enn selve det demokratiske fundamentet. I dette spillet er det like viktig å skifte allianser som å bygge allianser. Å trekke med en medlemsmasse for å støtte en motstander som de har vent seg til å mislike, blir tungvint. Skal man nå fram til oasene i tide, kan man ikke slepe på kamelene gjennom hele ørkenen.
  • I en viss forstand er denne aksjonsrettete aktivismen en arv fra 68-generasjonen. De hadde Mardøla og Alta, de støttet Hitra-aksjonen og utallige vei- og miljøaksjoner. De oppdaget at politikerne var mer engstelige for å få en journalist på nakken og et TV-kamera opp i ansiktet enn å møte en lokalpolitiker med vedtak gjennomarbeidet i organisasjonsapparatet.
  • Blant de store suksesser på dette området er Frederic Hauges Bellona og Kurt Oddekalvs Norges Miljøvernforbund. Bellona har klatret i de fleste av Norsk Hydros piper og gravd i giftdeponiene og stemplet bedriften som en av landets verste miljøsyndere. Men i neste nå omfavner de Hydro i striden om gasskraftverk. I nordområdene i Russland representerer Bellona en ekspertise som ikke engang staten har. Da kan Frederic Hauge lyde som en offisiell representant, selv om han prøver å holde avstand. For det er en åpenbar fare her: Frihet og makt går ikke lett sammen.
  • Heidi Sørensen har nok skjønt at den postmoderne spindoktor må tilpasse sin arbeidsform til de ulvene som er ute. Det er typisk at da striden i forbundet toppet seg, handlet det om lederens lønn. En aksjonsrettet organisasjon som skal måle seg med organisasjoner som Bellona og Norges Miljøvernforbund, må også selv ha et tett, profesjonelt, sentralisert apparat rundt ledelsen som kan fungere som en generalstab i feltet.
  • Men det står ikke til å nekte for at institusjoner som Bellona og Miljøvernforbundet representerer et demokratisk underskudd. I det aksjonsorienterte organisasjonslandskap blir borgeren tilskuer, ikke deltaker. Han applauderer det han liker som en romer på gladiatoroppvisning. Men i det markedsliberale mediesamfunnet har visst de fleste oppdaget at demokratiet ikke lønner seg.