Aktivistene seiret

Nesten alle regjeringssjefene i EU fikk seg en nesestyver ved dette valget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når frammøtet

er lavt, vinner aktivistene. Det er en side ved demokratiet som klart kommer til syne i valget til EU-parlamentet i helga. Eller ved valget på amerikansk president for snart fire år siden. Deltakelsen ved valget til EU-parlamentet varierte sterkt fra land til land. Inkludert noen land med stemmeplikt ble snittet drøye 44 prosent av de stemmeberettigete. Det er sammenliknbart med de 51,3 prosent av de stemmeberettigete som stemte ved presidentvalget i USA i 2000. George W. Bush tapte det valget med en halv million stemmer, men vant i USAs høyesterett og ble president. De disiplinerte aktivistene i det kristne høyre som støtter Bush, bidro avgjørende til at han i det hele tatt kunne konkurrere.

Aktivistene

gjør seg også kraftig gjeldende i resultatene av valget til EU-parlamentet. Den såkalte Junilista i Sverige fikk drøye 14 prosent av stemmene der etter at bare 37 prosent av velgerne deltok. De regjerende sosialdemokratene ledet av Göran Persson ble påført et kraftig nederlag. United Kingdom Independence Party (UKIP) i Storbritannia stjal stemmer både fra Tony Blairs Labour og fra de euroskeptiske toryene.

Samlekommentaren til EU-valget er at det var et protest- og misnøyevalg. Men både protesten og misnøyen har i flere tilfeller et utgangspunkt som har lite med EU-parlamentet å gjøre. I Storbritannia tolkes valgresultatet også som en protest mot Tony Blair og hans støtte til USA i krigen mot Irak.

I Brussel

var skuffelsen over den lave valgdeltakelsen størst da resultatene kom fra de nye medlemslandene i unionen, som ble utvidet til 25 land den 1. mai i år. Deltakelsen i Slovakia var for eksempel på bare 6 prosent. EU-medlemskapet som fikk flertall i disse landenes folkeavstemninger, driver altså ikke velgerne til valgurnene når det er valg til parlamentet. Men det gjør EU-motstanden. Valgvinden som kan leses ut av valget, er at «Mer eller mindre merkelige, mer eller mindre ekstreme, mer eller mindre EU-fiendtlige partier går fram», skriver svenske Dagens Nyheter.

Det bidrar til utslagene at EU-parlamentet har hatt liten makt i unionen. Det har ikke betydd så mye om en pornostjerne eller en og annen eksentriker har havnet der. I forslaget til unionens nye grunnlov som EUs toppledere behandler på nytt i Dublin til helga, får parlamentet større makt. Men det gjelder først når den loven eventuelt trer i kraft etter et tjuetall folkeavstemninger i medlemslandene.

Det er en forhastet slutning at valget til EU-parlamentet signaliserer en europeisk splittelse og ny nasjonalisme. Også i det nye EU-parlamentet vil forhandlingene domineres av de tradisjonelle partigruppene som har makt, representasjon og innflytelse i de europeiske hovedstedene.

Den europeiske

unionen er ingen føderal stat, men en union av samarbeidende nasjonalstater. Unionens store spørsmål blir ikke først behandlet i EU-parlamentet og avgjort ved avstemninger der slik som i nasjonale departementer. Det illustreres blant annet av sakskartet foran toppledernes møter i Dublin i helga, der ny leder for kommisjonen skal velges og grunnlovsutkastet skal knas om til et akseptabelt kompromiss. I et nasjonalt demokrati, eller i en føderasjon av stater, ville slike saker ha vært temaer i en valgkamp. Det var de ikke ved valget til EU-parlamentet.

Nesten alle

regjeringssjefene i EU fikk seg en nesestyver ved dette valget. De har selv mye av skylda. De fortsetter å bidra til unionens demokratiske underskudd ved å unnlate å debattere unionens store spørsmål i åpenhet. Velgerne vet for eksempel fint lite om hvor deres ledere står i forhold til forhandlingene på det forestående toppmøtet i Dublin.

I tillegg til demokratiproblemene i unionen, kommer de trendene som sist ble dokumentert i den norske Maktutredningen. Velgerne går bort fra engasjement i etablerte, politiske institusjoner og partier, og over til engasjement i enkeltsaker og ad hoc-sammenslutninger med kortere vei fra ord til handling. Foreløpig har Brussel mislyktes i å gjøre avstanden kortere til menneskene i både det gamle og det nye Europa.