Aktivt statlig eierskap

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Idet de rødgrønne starter regjeringsforhandlingene på Soria Moria, mener Hydro-sjef Eivind Reiten det er betimelig å advare mot at staten og politikerne skal ta en mer aktiv eierrolle overfor de selskapene staten er storeier i. Selv er han åpenbart mest opptatt av sitt eget selskap, Hydro. Til Dagens Næringsliv sier han at en endring av den statlige eierskapsprofilen vil ruinere verdiene og at han flere ganger i valgkampen har hoppet i stolen av signaler fra spesielt SV og Senterpartiet.

Den gamle Senterparti-statsråden maler virkelig fanden på veggen når han truer med at selskapene nærmest vil gå nedenom hvis staten skal blande seg inn. Selvsagt må det være slik at staten som alle andre eiere må forvalte sitt eierskap på en forutsigbar og langsiktig måte. Og staten må på fellesskapets vegne sikre verdiene og bidra til at de utvikles på en måte som tar hensyn til selskapenes konkurransekraft og samfunnets interesser.

Det kan virke som om det er mer akseptabelt og til gagn for selskapene at private eiere er aktive og styrende, mens en statlig eier som sitter musestille er til det beste for selskapene. Det er et synspunkt vi har liten forståelse for. Vi har de siste åra sett noen eksempler på at statlige selskaper som Hydro, Statoil og Telenor ser på seg selv som administrasjonsstyrt. Under Reitens ledelse ble det igangsatt fusjonssonderinger med daværende Statoil-sjef Inge K. Hansen, uten at regjeringen som eier var informert. Og Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas vurderte å løse en floke i Russland med å tilby aksjer i Telenor til den russiske oligarken Mikahil Fridman. Det siste førte til uvanlig klar beskjed fra næringsminister Børge Brende til Telenor-ledelsen om at de overhodet ikke hadde fullmakt til å forhandle bort deler av statens eierskap i selskapet.

Riktignok er vi enige med Eivind Reiten i at politikernes engasjement i Union-saken framstår i et litt merkelig lys. Det kan virke som om mange politikere er mer aktive og har klarere meninger om Norske Skog, der staten ikke er eier, enn om Statoil, Hydro og Telenor der staten er dominerende eier. Det er ofte lettere å mene noe om det man selv ikke har ansvaret for - særlig i valgkamp.