Al-Qaida på Smuget

Otto Jespersen har klart det. Provokatøren har lyktes i å bli drapstruet. Hva gjør han neste gang?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STUTUM, NARVESTAD OG JESPERSEN lider av samme personlighetsforstyrrelse. Det finnes minst elleve kategorier, lærte jeg i løpet av Primærmedisinsk uke som foregikk i Oslo denne uka. Det var enda en professor i psykologi som sa det. Til stormende latter fra minst seksti veloppdragne allmennleger slo professoren fast at tidligere Stutum, vaktmester Narvestad og særlig Otto Jespersen i rollen som O.J., lider av en type personlighetsforstyrrelse psykiatrien kaller passiv/aggressiv. Fellesnevneren for disse pasientene er at de misliker autoriteter, de motsetter seg kontroll og styring, press og krav fra omverdenen. De opprettholder et vaklende selvbilde ved å trykke ned andre, en overlevelsesstrategi som i sin tid oppsto i det militære i USA der den avmektige må lære å overleve i et allmektig system.

SINNA MANN HAR lange tradisjoner i norsk profesjonell underholdning. Fra Leif Juster og Arve Opsahls apoplektiske monologer til den nye, kjølige, personrettede og langt råere utdritingen av kjendiser, politikere og kongehus. Den som husker, vil smile nostalgisk av den offentlige forargelsen Stutum vakte fordi så mange trodde at Bjørn Sand som Stutum virkelig mente det han sa. Og noen av oss glemmer aldri den sitrende opplevelsen av skikkelig skandale da Stutum under en enkelt forestilling på borgerskapets egen scene, Chat Noir, tillot seg å antyde at kong Harald, han var kronprins da, egentlig var homofil. Et gisp lød gjennom salen, etterfulgt av vantro forbløffelse som gikk over i raseri, men som aldri fikk konsekvenser i en opprørt offentlighet fordi datidas nusselige majestetsfornærmelse ikke foregikk på TV.

TIDA VAR EN ANNEN. Det var så mangt man ikke snakket om, homofile kronprinser og sånn. Men ifølge diagnoseskjemaet fra Primærmedisinsk uke lever vi i dag i den histrioniske tidsepoken, slik jeg tolker den. Som pasient er tidsånden med andre ord teatralsk, manipulerende, overflatisk, oppmerksomhetssøkende, flørtende, utseende-opptatt, subjektiv i språk og tankegang, selvopptatt og anerkjennelsessøkende. Den misliker utsatt behovstilfredsstillelse og involverer seg i alle slags hendelser, ikke minst de uvesentlige. Annerledes kan jeg ikke forstå den offentlige oppmerksomhet, også denne artikkelen, som denne uka har kretset rundt Otto Jespersen som lever av være provokatør, ikke humorist.

MANNEN ER GENIAL i forståelsen av sin samtid. Han løfter seg opp med en nådeløs brutalitet som plasserer ham nøyaktig så utsatt og hevet over alle oss andre oppmerksomhetssøkende som må nøye oss med Jespersens siste grensesprengende stunt som trampoline for egne tallrike utspill om, ganske riktig, Jespersen. Hva blir det neste, spør vi og følger med. Eat your heart out, Dagbladet, som i sin tid lanserte slagordet «sterke meninger» uten å ha provokatøren på plass som tør ta sjansen og kline til og bli selve samtalens midtpunkt. Og fordi man godt kan være passiv/aggressiv og narsissistisk samtidig, ifølge diagnosestillerne, er dette den opplagt beste miksen for folk som vil bli hørt i ei histrionisk samtid. Narsissisten gjør krav på beundring, er arrogant og mangler empati, alt typiske kjennetegn på konkurranseinstinktet som alle anerkjennelsessøkende histrionikere vet å verdsette.

RAFFINERTE TINA BROWN HAR oppnådd like stor berømmelse i England og USA som Otto Jespersen i Norge. Merittlista hennes er lang og imponerende som redaktør av de mest snobbete magasinene. Men nå er det spalten i den britiske Murdoch-avisa The Times, der hun henger ut kjente mennesker i New York, som har utløst den samme «hva vil Tina gjøre neste gang»-effekten som utmerker en ondsinnet narsissist som skal provosere sitt publikum. Britiske Tina Brown skriver fra New York om elegante maktpersoner på Manhattan. Hun slipper det traurige persongalleriet Jespersen må ta til takke med. Men først og fremst unngår hun den offentlige moralismen som er blitt et resultat av nysentimentaliteten som oppsto rundt politikken og det norske kongehuset etter at sentrale medlemmer begynte å kaste sine intime følelser etter oss.

BROWN NYTER GODT AV to verdensmetropolers blaserte distanse til sine kjendisers følelsesliv når hun utleverer og sjikanerer navngitte personer. Ikke at hun slipper lettvint unna, selv om kvinnelige personlighetsforstyrrelser gjennomgående er langt mer positive enn menns, beskjedne, trofaste og selvutslettende som vi er. Saken er at Brown vekker beundring i alle profesjonelle kretser. Hun må tåle småerting fordi spalten er plassert svakt vulgært i et tabloidvedlegg til prestisjeavisa. Litt sånn sein kveldstid i TV2, liksom, mens alle seriøse spaltister som kjent hører hjemme på de viktige ledersidene. Så er da også diagnosen histrionisme, avledet av den utdaterte betegnelsen hysteri, for lengst både erkjent og anerkjent som tidsånd hos leserne hennes. Browns frekke spalte leder i stedet tankene vekk fra økonomiske nedgangstider, krigføringen i Afghanistan og snart Irak, og alle hjerter gleder seg, nå ja, i den grad ironiske perfiditeter sprer glede.

MED MINDRE CHRISTER PETTERSSON har misforstått målskiva til Jespersen, eller al-Qaida trapper opp virksomheten på Smuget, kan jeg trøste Jespersen med at antallet antisosiale i befolkningen ikke er mer enn en prosent. Jeg lærte det under Primærmedisinsk uke. Derimot finnes det prosentvis flere paranoide personer i Oslo sentrum enn ellers i verden. Bondevik bor på Kolbotn.

<B>DRAPSTRUET:</B> O.J