Alder: 17 år Yrke: Student/narkolanger Månedslønn: 100 000 kr

«Sebastian» er en av Oslos små narkobaroner på vei opp. Han ser ut som en hvilken som helst tenåringsgutt. Han er venn av sønnen din, nabogutten, for alt du vet er han den uskyldige, kvisete gutten som bor under ditt tak og kaller deg mamma. Han er interessert i filosofi, kunst, historie og har gode karakterer i alle fag. Mens han tjener hundre-tusener på å selge dop.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Sebastian» kommer fra Oslo vest. Han har hatt en lykkelig oppvekst, aldri manglet noe, verken av kjærlighet eller materielle goder. Han er en oppvakt gutt, flink på skolen, kreativ, selvstendig og sosial. Men skinnet bedrar.

«Sebastian» prøvde hasj første gang da han var 13. Det var sammen med en eldre kamerat, og det var fordi han hang sammen med en eldre gjeng hvor alle gjorde det.

- Etter det røykt jeg ikke på to år. Så begynte gutta i klassen å prate om hasj, og vi pushet hverandre litt inn i det. Jeg tok en telefon til «gamle kjente», og så var det i boks. Det tok ikke lang til før den lille guttegjengen røykt hver dag, og det var stadig «Sebastian» som hadde kontaktene.

- Til å begynne med var det ikke noe stress å «ordne» for kompiser. Men etter hvert kunne jeg få opptil ti telefoner daglig, og jeg begynte å bli litt lei av å være løpegutt for alle. Problemet var at jeg begynte å se hvor mye penger jeg gikk glipp av.

Begynnelsen

Tilfeldighetene rådet. En kompis av en kompis skulle kjøpe inn 20 kilo hasj og trengte hjelp til å distribuere. «Sebastian» hadde høy etterspørsel og ble kontaktet. Men han syntes det var for mye å ta inn 20 kilo. Markedet kom til å bli oversvømt.

- Inflasjon, vet du.

Store ord for en liten mann.

- De tok rådet mitt og kutta ned bestillingen til to kilo. Men så ble det ikke noe av hele greia. Det var da jeg bestemte meg for å starte opp for meg selv.

Men «Sebastian» manglet startkapital. Noen regnestykker og litt statistikk seinere var han tilbake hos gutta som ville ha ham til å distribuere.

- Jeg spurte om de ville investere i meg.

Å «investere i en person» vil si at investoren har pengene og kontaktene til innkjøp, og enten mangler kontaktnettet til salg, eller rett og slett ikke gidder å gjøre det selv.

- De sa ja. Det var den dagen jeg slutta å røyke hasj selv. Nå bruker jeg ikke rusmidler av noe slag. Røyker ikke sig, røyker ikke hasj, drikker ikke alkohol. Ikke engang kaffe.

- Men hvis jeg får inn nye varer som jeg ikke har testa før, så tester jeg dem. Men aldri noe mer enn det. Dette er business, og det gjelder å holde hodet kaldt.

Den store ilddåpen

Investoren kjøpte et kilo hasj, og ga «Sebastian» 450 gram til å begynne med. Dette var ilddåpen. De måtte teste ut om kontaktnettet og regnestykkene stemte. Om de kunne stole på ham. «Sebastian» delte opp hasjplata i fire «hekkere», det vil si, fire porsjoner på 100 gram. Disse solgte han videre for 4000 kr stykket til pushere, som igjen delte dem opp i femmere (fem gram) og solgte dem videre for 500 kr stykket.

- Jeg kjøper et kilo for 20000. Denne deler jeg opp i ti «hekkere», (100 gram) som jeg selger for 4000- 6000 kr stykket. Jeg går altså «break-even» på halve leveransen - og resten er ren profitt. Dette utgjør en gateverdi på rundt 100000 kr.

Skaffet assistenter

«Sebastian» ga de siste 50 grammene til en kompis, som fikk dem billig, mot at han ble «Sebastian»s «arbeider». På de 50 grammene tjente «arbeideren» 2000 kr, og disse pengene delte de. Dette kalles «bonus». «Sebastian» holdt sine frister og kom over budsjettet. Investoren var fornøyd. Etter kort tid hadde «Sebastian» fem «arbeidere» under seg og begynte å jobbe seg opp.

- Problemet i begynnelsen var å oppbevare varene. Først gjorde jeg det på rommet mitt. Men så begynte moren min å bli mistenksom. Hun skjønte vel at ikke alt var som det skulle, men hun visste garantert ikke at jeg solgte. Hun begynte å snoke litt, men uansett om hun hadde skjønt det, hadde hun aldri villet innrømme det for seg selv. Jeg er jo gutten hennes. Gullungen. Stjerneeleven. Så fant jeg andre steder i hennes leilighet, steder hun ikke ville lete. Veldig klassiske steder: i pianoet, bak kjedelige bøker.

100000 i måneden

«Sebastian» forteller om en lyssky virksomhet som begynte å bli «big business». Tenåringen avslører at det største problemet etter hvert blir at de har for mye penger. Gjennomsnittsinntekten til studenten og narkolangeren «Sebastian» er på rundt 100000 kr i måneden. Rekorden hans er 82000 kr på to dager, men det må ikke synes at han har dem.

- Hadde jeg for eksempel gått med ti laken - 10000 kr - i lomma, hadde folk luktet lunta. Det er da man må vaske pengene. En måte å gjøre det på, er å investere. Man investerer i nye folk, eller i faste verdier. Man kjøper seg for eksempel inn i en leilighet, men i en annens navn.

- Hvis jeg skulle vasket penger, ville jeg gjort det igjennom investoren min. Han kan ikke dolke meg i ryggen, da har han signert sitt eget testament og gravd sin egen grav.

Så pleier de unge guttene å flytte hjemmefra, til leiligheter på østkanten, med lav standard, men som de eier deler av. Til foreldrene sier de at husleia er så lav fordi det er et dårlig strøk, eller at leiligheten er sliten. Foreldrene tenker sjelden to ganger over at sønnen har fått tak i en billig leilighet sammen med noen kamerater,

- Dette er en helt vanlig måte å vaske penger på i mitt miljø. Foreldre er flotte mennesker. De er verre enn små barn når det kommer til naivitet. De ser bare det de vil se, på godt og vondt.

«Sebastian» har sterke meninger om det meste: - Jeg er imot legalisering. Det ville drept businessen fullstendig. Og jeg har ikke moralske kvaler i forhold til det jeg gjør.

- Jeg ville aldri tatt i noe syntetisk dop om jeg hadde fått det kasta etter meg. Folk kommer til meg for å kjøpe hasj, jeg dekker en etterspørsel i markedet som hadde eksistert i like stor grad om noen andre hadde gjort det. Jeg er et mellomledd. Jeg er ingen «bad guy». Jeg selger aldri stoff til en 13-åring.

- Riktignok er jeg klar over at stoffet jeg distribuerer brukes av folk helt ned i 12-årsalderen, men jeg selger til «pushere» - og at de velger å «pushe» til drittunger har ingenting med meg å gjøre. Hvis en ekspeditør på Ferner Jacobsen selger en lekker skjorte til en stygg, feit og ekkel mann, tror jeg ikke Gianni Versace vrir seg i graven av den grunn. Hans jobb var å selge den til Ferner...

Narko-nettverk

Det eneste «Sebastian» ikke vil snakke om, er hvordan stoffet kommer til landet.

- Men det er jo produksjon i Norge, og det aller hotteste i Norge for tida er skunk, en type marihuana, pot, gress, «Mary Ann» eller «Marianne» om du vil. Kjært barn, mange navn. Det er veldig vanskelig å få «Marianne» inn i landet. Men se for deg at du har ei hytte i skauen. En åkerlapp som bugner av grønne blader. Hippiene gjorde det i Frognerparken på 60- og 70-tallet.

- Min storslåtte forretningsplan er at jeg betaler en fyr for å dyrke pot for meg, si 40 kilo per innhøsting. Så er det en hvileperiode på fire måneder, mens den nye leveransen avles opp, og det er da det gjelder å skaffe seg «lockdown» på hele byen.

- Du har én fyr på Furuset, du har Romsås, du har Holmenkollen, Frogner, Bygdøy, Nordstrand. Én selger per bydel. Etterspørselen på pot bare øker med tilgjengeligheten. Når den nye avlingen er klar sitter vi kanskje igjen med 10- 15 kilo fra den forrige. Dette begynner å bli gammelt, og regnes for «dårlig shit».

- Men vi kaster det ikke, vi tar det med ut. Ut av Oslo. Folk i mindre byer er helt gærne etter alt som lukter Oslo. Så vi skaffer oss et lite kontaktnett i Trondheim, Bergen, Tromsø, Tønsberg, men lenger sør klarer de seg selv.

- Vi selger våre rester som det beste og tjener 150- 200 kr grammet på noe våre kunder i Oslo ikke ville tatt om vi hadde kasta det etter dem. Det er så stor omsetning at det nesten er ubegripelig.

Svære inntekter

Det som koster oss penger, er frø. Frø er nemlig ikke ulovlig å importere til landet - hytta, gartneren og transport. På en 40 kilos avling går vi i «break-even» på 5 kilo, ikke det engang. 35 kilo er ren profitt og kiloprisen er 70000 kr.

Dette er «Sebastian»s drøm. Hvis tallene stemmer sitter han igjen med en månedslønn på ufattelige 600000 kr.

- Men det tar mye tid og krefter å sette opp en sånn ring. Du må teste ut hver enkelt av «arbeiderne» dine, og konstant holde dem under oppsyn. Akkurat som investoren min gjorde med meg. At de kommer tilbake med pengene og ikke spiser av lasset.

- Folk blir grådige. Ser hvor mye penger som bare forsvinner under nesa på dem. Sånn var ikke jeg. Jeg har aldri stjålet fra eller løyet til noen i denne bransjen. Det er en av grunnene til at jeg har såpass bra rykte. Jeg lurer ingen. Dette er business, ikke barnehage.

- Men jeg vurderer å gi meg nå. Personlige grunner. Det er ikke lett. Det er... gratis penger, vet du. Hvis jeg kutter ut, er det mange som mister sitt daglige brød, for å si det sånn. Man kan jo ikke alltid tenke på alle andre heller. Jeg får se. Først kommer dop, så kommer penger, så kommer vold og så kommer vondt.

- Men, sier han med et glimt i øyet, - hvem faen er det som sier at penger ikke gjør deg lykkelig?

FORRETNINGSMANN: «Sebastian» (17) er hasjlanger, men ser på seg selv nærmest som en vanlig forretningsmann, der han driver sitt nettverk med salg av hasj. En månedsinntekt kan komme opp i så mye som 100000 kroner.