Aldri bedre

Carl I. Hagen er lutret i motgang. Er han også god i medgang?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Nei,» sa formann Carl I. Hagen da jeg spurte ham om Fremskrittspartiet noen gang har vært i bedre stand foran et valg enn årets. Viktige deler av forklaringen på det korte, tilfredse og selvsikre svaret satt på hver side av partieieren. Til høyre en vellykket nystylet og trygg Siv Jensen, som fordi hun er kvinne, får større oppmerksomhet om sitt utseende. Mer enn generalsekretær Geir Moe til venstre, som sjelden avviker fra sin nesten-mørkdress uniform. Sammen har de tre vært gjennom turbulente tider og episoder for å holde partiet på Hagens blandingsideologiske kurs. Jeg kan ikke erindre en eneste troverdig historie om at Jensen ikke har fulgt lederen i tykt og tynt, enten det har handlet om Danielsen eller Kleppe, eller voldtektsanklager mot partiets falne stortalent, Os-ordfører Terje Søviknes.

Søviknes er så vidt tilbake i folden, men bare som fylkespolitiker. Akkurat passe for Carl I. Hagen. Det blir nå stadig tydeligere at odelsjenta Jensen, som snart skal arve partiet, har evnen til å gjøre egne politiske erfaringer og ta dem i bruk med plan og disiplin. Det skal bli interessant å følge henne gjennom denne valgkampen, som blir hennes første som framtidig partileder, og Carl I. Hagens siste som partieier. Vi er mange som ved ulike anledninger har ment at Fremskrittspartiets epoke som stort høyreparti vil være over når Carl I. Hagen gradvis forsvinner inn i et av kontorene til Stortingets presidentskap for å dyrke parlamentets forretningsorden og sitt eget forfatterskap. Spådommene kan som ofte før om Hagen og hans parti vise seg å være gale. Én grunn er at Siv Jensen nå har vist politisk modenhet i flere budsjettforhandlinger. En annen er den disiplinerte organisasjonsutvikling og kaderutdanning som generalsekretær Geir Moe har gjennomført.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det begynner å bli lenge siden stifter Anders Lange sammenliknet partiets tilhengere med sånt som kommer flygende når du henger ut ei fjøslykt i sommernatta. Fremskrittspartiet er blitt et stabilt stort og seriøst høyreparti med en gjenkjennelig, ideologisk lapskaus som fundament, der det mest uspiselige er innvandrerfiendtligheten. Ideologien preges nok fortsatt av at den er en foranderlig størrelse som avhenger av partieierens taktiske reaksjoner på aktuelle politiske situasjoner og medieoppslag, men sjeldnere enn før.

Carl I. Hagen har aldri sluppet taket i støtfangerslagordet fra urtida der det sto: «La Nordsjøen betale dine skatter.» Hagens spesielle miks av stor stat, lav personskatt og helt fritt marked er basert på oljeskatten. Før landsmøtet hevdet Hagen at høy oljepris har gitt staten 60 ubudsjetterte oljemilliarder, og brente straks av 20 i revidert til å slette sykehusenes gjeld, handle nye transportfly til Forsvaret og slette all veigjeld slik at bommene kan heves overalt.

Et klassisk Hagen-utspill, framført av en politiker som ikke bare formidler populære forslag, men gjør det som en akkurat passe velkledd borger med bakgrunn i lavere middelklasse. Han snakker til sine egne som er velgere som har det bra, men tror de kunne hatt det enda bedre om bare samfunnet og uønskete innvandrere ikke hadde fått tynge dem ned.

Carl I. Hagen har gjort seg fortjent til sine striper ved å kjempe i motgang. Han falt ut av Stortinget i en periode, han holdt på å bli overtatt av prinsippfaste liberalister som han ekskluderte på Bolkesjø, og ble nesten trukket ned mot sperregrensa av rasister. Han har vunnet over dem alle og ingen kan som Carl I. Hagen få navnet Jan Simonsen til å lyde som noe katten har trukket inn.

Nå skal han manøvrere i medgang. Spørsmålet er hvor god han er da? Partiet er stabilt større enn Høyre i meningsmålingene, det hersker orden og arvefølgen går på skinner. Det blir ingen ny borgerlig regjering uten Siv Jensen og ham. De andre må snakke med dem, enten de vil eller ei, særlig dersom han denne gangen unngår fallet i oppslutning på selve valgdagen. Hagen gleder seg åpenlyst til samtalene og brevvekslingen. Det kan føre til at statsminister Kjell Magne Bondevik som Hagen mener har sviktet ham, raskt forsvinner ut av norsk politikk. Han trodde en gang på Bondevik, nå tror han på Erna Solberg og Dagfinn Høybråten. Og på Siv Jensen.