Aldri fred å få!

I forrykende tempo renner pengene inn i oljefondet. Det er ikke rart finansministeren ser litt engstelig ut for tida, skriver Dagbladets TORGEIR LORENTZEN.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kontoutskriftene fra oljefondet er ellevill lesning. Det vet Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og samtlige 28 økonomieksperter og 22 departementsansatte der de tusler rundt på Plaza Hotell i finansministersamråd. Av den siste utskriften gikk det fram at våre obligasjoner og aksjer var verdt 357 milliarder kroner. Det var i fjor høst. Den neste vil i sin nøkterne korrekthet fortelle om verdier for om lag 400 milliarder. Og sånn vil det fortsette å stige. År etter år.

Vi har bare så vidt begynt.

Likevel ser ikke Schjøtt-Pedersen helt komfortabel ut der han sitter i Plazas gullstripede stoler. Og det får meg til å tenke: Ingen av Finansdepartementets folk tør smile. De smilte ikke da regnskapene var røde, de smiler ikke nå. Hver tid sine problemer, tenker de visst, og synes å mene at rikdom er vel så tøft å takle som armod. Da tidene var trange kunne de i hvert fall med troverdigheten i hevd mane til samhold, moderasjon og kamp mot den felles fienden, budsjettunderskuddet.

Men hvordan mobiliserer man til måtehold når Sareptas krukke er full av den edleste vin og tørsten er langtfra slokt?

Finansministeren vet at oljelandet skriker etter forbedringer. Det visste han da han innkalte til samråd, og det vet han når han lukker hotelldøra etter endt møte i dag. I helsevesenet, i skolevesenet - i nær hvert et vesen er det mulig å peke på feil og lyter. Og uvesen møtes med krav om forbedringer. Fra pleietrengende, fra utdanningssøkende, fra skapende og krevende mennesker som roper om hjelp.

Trykket øker proporsjonalt med vår svulmende pengebinge.

Schjøtt-Pedersen retter på slipset. Det er pause i forhandlingene. Med fare for inflatoriske virkninger gjentar han sitt finansielle bannskap: Om feber som lurer, om konkurranseevne som tapes, om renter som stiger dersom vi ikke viser måtehold.

Han forteller om en rekke råd som maner til forsiktighet. Han snakker seg varm - men vet nok i sitt stilleste sinn at samrådet ikke vil stanse folkets knurring.

Problemet er åpenbart: Norge sitter på en eventyrlig rikdom. Denne rikdommen tilhører folket, representert ved Staten. Det foreligger en (rettferdig) følelse av eierskap blant folk flest. Men det eksisterer ingen planer for rikdommen. Pengene strømmer inn, men det er ikke lagt noen føringer. De strøs bare politisk tilfeldig og matematisk omhyggelig ut på verdens evige finansmarkeder. Vår rikdom pumpes opp, videreforedles, veksles i valuta - og byttes i brøker av all verdens tilfeldige selskaper. Fra 33. etasje i Norges høyeste bygning skuer finansministeren ut over en befolkning som selv er i ferd med å få oversikten. De ser at verdier skapt hjemme tar veien ut, uten annen plan enn å yngle på fremmed jord.

Den Store Planen finnes ikke: Ingen vedtak om øremerking til pensjoner eller andre velferdsordninger. Ingen øremerking til framtidsrettede norske næringer, til forskning eller utdanning. Ingen planer om bruk av avkastningen.

Og dermed skjer det som må skje: Det blir kamp om pengene - her og nå! I visshet om at oljeverdiene er vår generasjons edle vin (det foreligger jo ingen andre planer), starter kampen om å få en slurk av krukka. I ektefølt tørst etter det som er vårt og ingen andres, i visshet om at ingen likevel vil savne det ingen er lovt, i denne visshet griper vi etter krukka. For en finansminister med pengebinge blir det ikke fred å få før vi vet hvordan oljepengene skal disponeres på lang sikt. Det er flere mulige veier videre for Karl Eirik og hans flokk:

Utvei 1: Oljefondet knyttes til framtidige pensjonsforpliktelser. Avkastningen, eller deler av den, kan komme de årlige budsjettene til gode.

Utvei 2: Oljefondets midler brukes til strategiske oppkjøp i næringslivet ute og hjemme. Ulempen er at risikoen øker. Fordelen er at våre framtidige leveveier kan bli flere.

Utvei 3: En kombinasjon av de to over. Fondet deles opp. Én del settes av til pensjoner, en annen til strategiske oppkjøp og utvikling av framtidsrettede norske næringer, en tredje til utvikling av velferdsstaten. Bare fantasi og risikovillighet setter grenser. I år bruker Norge 12 oljemilliarder. - Jeg er om mulig blitt enda mer oppmerksom på risikoen ved å bruke mer, sier Schjøtt-Pedersen og anlegger dype bekymringsfurer i sin finansministerpanne. Men han har mer i vente og bør spare sin panne.

Rikdommens paradoks vil forfølge Schjøtt-Pedersen og hans etterfølgere så lenge de må vokte en pengebinge ingen vet hva skal brukes til.

Jo større bingen blir, jo sterkere vil folkets krav bli.

<B>RYNKER PANNA:</B> Finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen blir bare mer og mer oppmerksom på risikoen ved å bruke mer av landets oljerikdom.