Aldri mer

60-årsjubileet for landgangen i Normandie ble en helt spesiell markering, uten tvil den siste med veteranene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Høydepunktet under den storslåtte feiringen av D-dagen i helga var da 19 stats- og regjeringssjefer og et fulltallig publikum hyllet et hundretall veteraner fra de 14 allierte nasjonene med jubelrop og stående applaus. Verden måtte kanskje vente i 60 år for å bli ordentlig klar over det som skjedde den gangen, innsatsen, risikoen og heroismen soldatene utviste, og hvor store ofrene var for å beseire nazismens barbari slik at Europa skulle gjenvinne friheten. For 60 år siden klamret soldatene seg fast til, som president Jacques Chirac uttrykte det, «noen områder med sand og jord». 60 år etter var tusenvis av dem tilbake på strendene i Normandie. Med sølvgrått hår, klirrende medaljer, stolte og ranke. Men med et uutsigelig vemod i blikket når de stirrer ut på havet. De vet, og verden vet, at dette uten tvil blir siste gang de er med. Mange er falt fra allerede. Andre ville oppleve dette, en gang til, koste hva det koste ville. For dem, som for resten av verden, er det avgjørende å kunne si: Aldri mer. Det var det de kjempet for, de blodige dagene i 1944.

JUBILEET BLE HISTORISK,

ikke minst på grunn av Tysklands forbundskansler Gerhard Schröders nærvær. Bildene av myter, seremonier og ritualer er nødvendige for at opinionen skal kunne bygge seg opp en historie. Og det som kom tydeligere fram denne gangen enn noen gang tidligere, var at dette ikke var ei gruppe nasjoners seier over en annen nasjon. Slik ble det ikke feiret. Det veteranene kjempet for for 60 år siden, var en visjon av verden og mennesket, basert på demokrati, frihet og menneskerett, som seiret over et totalitært, antisemittisk og rasistisk system. Schröder understreket igjen og igjen at landgangen i Normandie også var begynnelsen til Tysklands frigjøring. Lenge brukte tyskerne uttrykket «invasjon» om de alliertes inntog i Tyskland. I dag heter det «frigjøring». Og da menes det frigjøring nettopp fra de verdiene nazismen sto for og fra det tyske Reich.

6. JUNI 1944

skapte fred og frihet. 6. juni 2004 ble ifølge Schröder «slutten på annen verdenskrig». Hans tilstedeværelse var ikke bare et tegn på historisk forsoning. Det de 14 allierte nasjonene feiret under sola i Normandie, var Tysklands definitive forvandling. Det måtte gå 60 år før man kunne slå det fast. For ti år siden mente Helmut Kohl, invitert av Frankrikes daværende president François Mitterrand, at tida ikke var inne. Han hadde dessuten en bror som falt på fronten. Gerhard Schröder, som var et år gammel da krigen tok slutt, kunne stå på tribunen søndag, med 71 prosent av tyskerne med seg. At tyskerne har akseptert å bryte dette tabuet, kommer også av at de nå har oppnådd retten til å si at de led, de også.

EN ANNEN FORSONING

fant sted i Normandie, denne gangen mellom Jacques Chirac og George W. Bush, selv om det mest likner en fasade. De forsikret hverandre gjensidig om vennskap og respekt. Det er tydelig at de to landene ønsker en tilnærming, selv om de ikke gir opp sine meninger av den grunn. Det første resultatet etter idyllen i Normandie ble at Frankrike vil stemme for USAs Irak-resolusjon i FN. Det skal bare gjenstå «detaljer» før det er i boks. Bush, som ikke engang var født under krigen, benyttet likevel sjansen til en solo-opptreden, blant annet ved å la de andre stats- og regjeringssjefene vente et kvarter søndag. Han er midt i valgkampen, og ville vise hvem som er verdens mektigste mann. En meningsfylt triumf i Normandie er verdt å ta med seg hjem. Han unngikk også å trekke for mange paralleller mellom kampen mot nazismen og kampen mot den islamske terrorismen. Avisa Libération værer en svak dreining i den amerikanske politikken, og en mulighet til å redusere gapet denne politikken skaper i forhold til den andre siden av Atlanteren.

60-ÅRSJUBILEET

var ikke bare rettet mot fortida. Ingen vil glemme D-dagen. Men feiringen denne gangen kan bli en avgjørende dag for Europas framtid. Demokratiene ble om mulig knyttet enda sterkere sammen. Som statsminister Kjell Magne Bondevik sa det, medfører 6. juni 1944 også forpliktelser, «en arv å ta vare på».