Aldri penge-nei fra Norge

Da Terje Rød-Larsen fikk med seg 4,6 millioner kroner fra Norge for å åpne FN-kontor i Gaza, var det ikke dyrt. Ikke uvanlig heller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«MEDGIFT» GIS nesten alltid til FN når en nordmann overtar som sjef. Paul Thynnes, Thorvald Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland fikk med seg atskillig flere norske penger.

Paul Thynnes, mangeårig utenrikspolitiker fra Høyre, overtok som en av flere nestsjefer i FNs Utviklingsprogram (UNDP) i 1980 og satt i åtte år. Det skjedde mens Arbeiderpartiet styrte landet med Odvar Nordlis siste regjering.

Utenriksminister Knut Frydenlund økte tilskuddet til UNDP fra 217 millioner kroner i 1979 til 248 i 1980 og 283 millioner i 1981. Riktignok hadde UNDP på denne tida en opptrappingsplan for sitt virke, og andre land økte også sine bidrag, men i Utenriksdepartementet (UD) var man aldri i tvil om at det var viktig for Norge å øke bevilgningene for å hjelpe Thynnes i den viktigste FN-jobben noen nordmann hadde hatt siden Trygve Lie var FNs første generalsekretær.

Norges prestisje sto på spill.

MINST 10 MILLIONER, kanskje det dobbelte, måtte tilskrives velvilje overfor Thynnes, anslår en diplomat. Under seinere drøftinger av liknende tilfeller i UD ble 10 millioner kroner døpt både «en paul» og «en tynn en». 10 millioner den gang tilsvarer drøyt 27 millioner kroner omregnet til penger av i dag.

Når Carl I. Hagen (Frp) spør utenriksminister Jan Petersen (H) hvorfor Rød-Larsen skulle få med seg ekstraordinære bidrag, svarer diplomater med langvarig kjennskap til FN-arbeid:

- FN virker sånn og er avhengig av disse bidragene fra medlemsland. Det er ikke bare Norge som gir disse ekstraordinære - men vanlige - bidragene. Og Norge er alltid raus med FN. Norge sier aldri nei når FN spør.

Med vekslende hell og under skiftende regjeringer har Norge forsøkt å få flere norske til å innta toppstillinger i verdensorganisasjonen. Ofte har man på norsk hold sagt at Norge er underrepresentert blant topplederne i forhold til vårt økonomiske bidrag til FN.

Da Rød-Larsen ble utnevnt til visegeneralsekretær i FN med samordnende ansvar for Midtøsten i 1994, hadde FN opprettet et kontor i Gaza som han skulle lede, men som ennå ikke fantes. Dette UNSCO-kontoret fikk et bidrag på 4,64 millioner kroner (USD 725000).

Pengene ble overført 19. september 1995 og er Norges eneste direkte bidrag til UNSCO, skriver utenriksminister Jan Petersens i et brev til Frp.

FØR GRO HARLEM Brundtland i januar 1998 ble valgt til generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO) fikk hun en egen stab til å drive valgkamp verden over og et budsjett på to millioner kroner. Norges Bank bidro med gratis kontor. UD betalte flybillettene til hennes ektemann, Arne Olav Brundtland, når han var med på de lange reisene.

Samme måned som Gro inntok sitt kontor i rom 7072 i hovedkvarteret til FN-organisasjonen i Genhve i Sveits, sendte hun en søknad om penger fra Norge 15. juli 1998, og fem dager seinere hadde UD bevilget 7,5 millioner kroner til et «fornyelsesfond» for WHO. Ved hjelp av dette fondet skulle den nye generaldirektøren endevende den vanstyrte organisasjonen. Og det var viktig for Norges omdømme at Gro lyktes.

Gro var «Doktor Dyregod» i den forstand at hun var både dyr og god, sa vittige tunger i UD. «DyreGro», het det i Dagens Næringsliv. Om man først kaster seg ut i merkelige regnestykker, så var hun minst dobbelt så «dyr» for Norge som Rød-Larsen i «oppstartkostnader».

Dette skjedde under utenriksminister Knut Vollebæk fra Kristelig Folkeparti (KrF). Han var for øvrig den største pådriveren av alle utenriksministere når det gjaldt å få inn norske sjefer i FN.

I 1997 FIKK helseorganisasjonen i alt 128 millioner kroner fra Norge. Så kom Gro. I 1998 var støtten økt til 181 millioner kroner. Norge ga 144 i 1999, 182 i 2000 og 246 i 2001, alt i millioner kroner. Bidragene varierer i takt med akutte behov, som naturkatastrofer, epidemier og liknende. Men i Multilateral avdeling i UD er man ikke i tvil om at Norge økte sine bidrag som følge av Gro. Norge er fjerde største bidragsyter til WHO. Og Gro greide for øvrig å nesten doble de samlede ressursene i WHO gjennom frivillige bidrag fra mange land.

Men det kom mer. Under en konferanse i Holmenkollen i juni 2000 med begge til stede, fikk Gro 1 milliard kroner over fem år til arbeidet med å vaksinere alle verdens barn av daværende statsminister Jens Stoltenberg. Dette gikk gjennom Verdensalliansen for Vaksine og Immunitet (GAVI), som ligger under FN på sida av WHO og som Gro da ledet.

Thorvald Stoltenberg ble 20. november 1989 valgt til Høykommissær for flyktninger av FNs Hovedforsamling og tiltrådte ved årsskiftet. Ap-mannen fikk denne viktige posten under utenriksminister Kjell Magne Bondevik fra KrF. Fra Norge fikk Stoltenberg støtte til husleie i dyre Genhve.

Høykommissariatet var i økonomisk krise. Stoltenberg måtte både skjære ned utgiftene og øke inntektene. Og Norge bidro. Det direkte tilskuddet til Høykommissariatet økte fra 80 millioner i 1989 til 85 millioner kroner i 1990.

MEN I UD «støvsugde» man sine budsjetter for å hjelpe Thorvald, som en diplomat uttrykker det. I Høykommissariatets årsmelding økte Norges samlede støtte i penger, varer og tjenester fra 127 til nesten 250 millioner kroner fra 1989 til 1990. Men det første året hadde Norge holdt tilbake penger, så hele den voldsomme veksten skyldes ikke Stoltenberg.

Høykommissariatets krise hadde årsak i den samme skikken med «medgift». Mens dansken Poul Hartling var høykommissær fikk han penger til et fond fra Danmark, som betalte flybilletter på første klasse og en masse annet. Da så sveitseren Jean-Pierre Hocké overtok, forsatte han samme pengebruk, men uten tilsvarende sveitsisk støtte. Han fant dessuten noen rester igjen i Hartling-fondet, og brukte av dette uten tillatelse. Hocké måtte gå av i unåde, anklaget for sløsing, og overlate boet til Stoltenberg.

Stoltenberg satt bare til 3. november 1990 som høykommissær, da han ble hjemkalt av Gro for å bli utenriksminister. Men allerede i 1993 gikk han tilbake til FN, tilkalt av generalsekretær Boutros Boutros-Ghali for å bli fredsmekler på Balkan. Han fikk da ingen personlige økonomiske bidrag fra Norge.

Men da mekleren trengte penger og grensevakter for å stanse våpensmugling mellom Serbia og Bosnia, kom hjelpen fra Norge og resten av Norden på 72 timer.

Det var viktig å støtte hans arbeid hjemmefra.

B>JAN EGELAND FIKK KALLET fra generalsekretær Kofi Annen og ble utnevnt som FNs samordner i Colombia i 1999, med samme rang som Rød-Larsen. UD betalte et kontor og kontorhjelp i Oslo, for han sto, som Rød-Larsen, på bar bakke. Dessuten fikk han betalt sine mange reiser, fordi FN ennå ikke hadde klart å legge penger på bordet.

Til sammen bidro Norge med et par millioner kroner til Egeland.