Jeg lurer på hva mamma gjør alle de timene hun er alene i OBOS-leiligheten sin.

Når jeg spør henne, husker hun ikke.

Politikerne har bestemt at eldre skal bo lengst mulig hjemme, selv om de ikke har pårørende som kan være der nok.

Eller pårørende i det hele tatt.

Er dette egentlig en god idé?

Alene hjemme

Alene hjemme

Aftenposten har ligget på dørmatta i flere timer allerede når jeg stikker nøkkelen i låsen denne morgenen. I entreen er det mørkt og dørgende stille. Gardinene i stua er trukket for, for å hindre innsyn og falmede møbler. Vegguret på kjøkkenet viser fire minutter over halv fem. Riktig klokke er fire minutter over ni. Jeg må huske å kjøpe batterier. Hjelpemiddelsentralens tidsorienterer står sentralt plassert på kjøkkenbenken og forteller at det torsdag 25. april og «dag». Det er 2019, ikke desember 2017 eller 2018 – eller 2015 eller 2016 som det står på reklamekalendrene i papp som henger rundt på veggene. Jeg finner en plass til pc-en min på kjøkkenbordet, mellom en gul murstein av ei bok med tittelen kryssordgiganten, gamle aviser, potteplanter og diverse huskelapper, og setter meg til å vente på dagens første besøk fra hjemmesykepleien.

Årsaken til at jeg befinner meg i leiligheten jeg vokste opp i og flyttet fra for mer enn 30 år siden, på et tidspunkt da jeg vanligvis sitter ved pulten min i Dagbladet, ligger noen arbeidsdager tilbake i tid. Vi var tre journalister som hadde fått i oppdrag å ta temperaturen på eldreomsorgen i Oslo. Det hadde ført oss ut på en turné, til sykehjemsetaten, byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid, fagforeninger, pasient- og brukerombud, sykehjem og helsehus – og hjem til min 89 år gamle mor.

Det er politisk enighet om at eldreomsorgen nå og i framtida skal foregå hjemme, så lenge som mulig: De fleste har lyst til å bo hjemme, mener politikerne, og det er visst mest lønnsomt for samfunnet. Men er ideen like god i praksis?

Målet var å finne ut hvordan systemet rigger seg til for framtidas flodbølge av hjelpetrengende eldre. For meg personlig var det i tillegg en mulighet til å finne ut hva moren min gjør alle de timene hun er alene i OBOS-leiligheten sin. For når jeg spør henne, husker hun ikke.

Ideen om å reise «hjem» kom i et møte med to fageksperter og en kommunikasjonsmedarbeider i byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid. De skulle gi oss bakgrunnsinformasjon om eldreomsorgen, men jo mer de snakket om brukervalg, tilbud og tilrettelegging, eldrevennlig by og tillitsmodellen, jo mer forundret ble jeg. Det hørtes så flott og enkelt ut, men det meste av det de snakket om var det en liten evighet siden min mor hadde vært i stand til å ha glede av. Hvilken gruppe eldre er det framtida tilrettelegges for?

Lever vi i utilstrekkelighetens tid? Stadig færre vil bli sykepleiere og helsefagarbeidere, og vi som skal bidra til at våre eldste kan bo hjemme lengst mulig, har små barn og fulltidsjobb til vi blir 72.

Det begynner å bli noen år siden vi pårørende skjønte at forlagte Visa-kort og nøkler ikke var mammas eneste utfordring. Stadig oftere hadde turene til butikken ett av to utfall: Hun kom til kassa, hadde glemt lommeboka, måtte sette igjen varene og dra hjem og hente penger. Eller: Hun kom til kassa, betalte for varene sine, men glemte å pakke dem i poser og få dem med seg hjem. En ferietur avslørte at hun ikke lenger forsto hvordan solkrem på sprayflaske eller nøkkelkort fungerte. Minneverdige turer og ferier var slettet fra hukommelsen idet flyet landet på Gardermoen. Når hun var invitert i middag eller bursdag, dukket hun ofte opp flere timer etter de andre gjestene. Hun kom for å sitte barnevakt, men allerede før barnebarnet var lagt, hadde hun glemt hvorfor hun var kommet.

Etter flere samtaler med en fastlege som syntes den spreke, eldre dama klarte seg bra, ble hun omsider sendt til hukommelsesklinikken på Aker sykehus for testing. Hun kom hjem med merkelappen «kognitiv hukommelsessvikt». Av og til er diagnoser gull verdt. Bydelens demensteam meldte seg umiddelbart med tilbud om hjemmebesøk. Hovedpersonen glemte den første avtalen, dermed slapp vi å fortsette diskusjonen om hvorvidt hun i det hele tatt trengte hjelp.

Ensomme hjemmeboere?

Eksperter og politikere er opptatt av overgangen fra tradisjonell til moderne eldreomsorg, av å kutte ned på institusjonsbruk til fordel for omsorg i egen bolig, av forebygging og brukervalg og hvordan sensorer og overvåkingskameraer kan hjelpe hjemmetjenesten til å prioritere bedre.

56 prosent av eldre som bor på sykehjem føler seg ensomme. Tilsvarende forskning på eldre som bor hjemme med hjelp fra hjemmesykepleiere, finnes ikke. Men i Stortingsmeldinga «Leve hele livet», skriver regjeringen at mens 60- og 70-åra er gode for de fleste av oss, så føler relativt mange over 75 år seg ensomme: «Studier som har fulgt personer fram til de dør, viser et særlig kraftig fall i livskvalitet de aller siste årene.»

Alene hjemme

På møtet i byrådsavdelingen for eldre, helse og arbeid var ekspertene mest opptatt av å forebygge ensomhet. De snakket om spesialdesignede benker på Aker Brygge, en egen app for rosa busser som henter og bringer eldre dit de vil, og om en grønn kaffekopp som signaliserer behov for selskap og redder ensomme fra ensomhet. Litt sånn Tinder for oldiser.

Apper og grønne kaffekopper er laget for eldre som vet hva de vil og ikke glemmer hva de skal. Men hva med resten?

Når eldre får langtidsplass på sykehjem, har så mange som 80 prosent en demenssykdom. Det samme gjelder over 40 prosent av brukerne av hjemmetjenester som er over 70 år. Mamma er en av dem. Hun lever i nuet. Hun har aldri forholdt seg til ordet «app», men kan henfalle til å studere uregelmessigheter i mønsteret på gulvteppet i en liten evighet. Jeg vet hvor vanskelig det er å planlegge noe sammen med henne eller å få henne med ut hvis man har det travelt. Men jeg vet også hvilken virkning bevegelse, frisk luft, og en prat om alt og ingenting, har på henne.

Byråkratene understreket at man ikke trenger en app for å bestille en rosa buss. Den kan også bestilles med vanlig telefon. Jeg forsøkte å komme på når mamma sist hadde ringt noen, og ble minnet på hvor klønete jeg hadde vært da jeg for noen år siden byttet ut hennes utdaterte mobiltelefon med en mer moderne. Da den var tom for batteri, ble den døde telefonen liggende i lomma hennes i flere måneder, før jeg forsto årsaken til at hun aldri ringte meg lenger. Jeg gikk til innkjøp av en telefon med fire knapper som kan forhåndsprogrammeres, men det var for seint for hodet hennes å lære noe nytt.

«Antall eldre vil øke betydelig i årene fremover. Regjeringens politikk er at flere eldre skal bo hjemme, og fremover vil det være viktig å tilrettelegge for at boligen skal være trygg, og at eldre har mental og fysisk kapasitet til å være selvhjulpne.»

Åse Michaelsen, tidligere eldreminister i brev til Riksrevisjonen 31.10.2018

Den første tida mamma mottok hjemmesykepleie var det en utfordring at hun framsto som frisk overfor ukjente. Når det kom et nytt menneske for å hjelpe henne om morgenen, og hun sa at hun klarte seg fint og at det bare var å gå videre, så var det noen som gjorde nettopp det. De ante ikke at hun umiddelbart gikk og la seg og gjerne sov til klokka fem om ettermiddagen – eller til neste gang noen ringte eller dukket opp. Etter at hun ble demensteamet sitt ansvar, har det heldigvis ikke skjedd. Selv om bydelen ikke har nok faste ansatte til å fylle arbeidslistene, er det stort sett de samme menneskene jeg møter hjemme hos henne. De faste er utdannet sykepleiere eller helsefagarbeidere og kjenner henne. Utover at jeg møter på en og annen vikar, nå og da, vet jeg egentlig ikke så mye om vikarbruken i bydelens hjemmetjenester, men jeg har en mistanke om at høreapparatene hennes kan gi en viss pekepinn: Hjemmesykepleierne skal hver morgen hjelpe henne å slå på og sette inn høreapparatene som hun er avhengig av. Men enkelte dager går hun rundt med proppene i ørene og høreapparatet avslått, uten at hun merker eller skjønner at det gjør henne enda mer utafor.

Byråkratene var opptatt av forebygging av hjelpebehov, eller «tidlig innsats» som det heter når politikere og eksperter snakker om barn: Hvis helseproblemer og ensomhet kan forebygges, sparer man mye arbeid – og penger – i framtida. Det gir mening. Men hva med den gruppa som er forbi forebyggings-stadiet, men fortsatt kan ha mange år igjen av livet? Mamma er ferdig med forebygging for lengst. Hun har faktisk brukt hele livet på å legge til rette for en god og lang alderdom: Vært i jobb, spist sunt og brukt fritida på fjellet, i skogen eller på reiser i inn- og utland. Hun har vært nysgjerrig og interessert. Noe av det viktigste hun lærte meg, er at ingen spørsmål er dumme. «Lurer du på noe, så spør», sa mamma alltid. «Har jeg glemt noe?» spør hun nå. Og glemmer at hun akkurat har spurt, derfor spør hun en gang til. Mens byråkratene snakket, så jeg henne for meg i folkehavet på Aker Brygge, mellom yachter, utekafeer og dyre butikker. Kanskje ville hun bli lettet over å se en spesialdesignet eldrevennlig benk og dumpe utmattet ned på den, mens hun speidet etter et ansikt eller en bygning hun dro kjensel på? Hun aner ikke at hun egentlig kan ta det helt med ro fordi den svarte dingsen som henger sammen med trygghetsalarm og nøkler i snora rundt halsen hennes er en GPS, som gjør at hvis hun ikke finner hjem, så vil vi finne henne. Trøsten er at det ikke er noen reell fare for at hun forviller seg så langt hjemmefra. Det er mange år siden hun glemte hvordan kollektivkort – som nå er blitt en mobilapp – fylles på, og måneder siden hun gikk ut uten følge.

Jeg kom også på at en hjemmesykepleier for noen få måneder siden fortalte at mamma var den fysisk sprekeste brukeren på ruta til demensteamet. Hvordan hadde de andre brukerne det, tro? Hadde de pårørende som kom på besøk eller tok dem med ut? Eller satt de hele dagen i hver sin stille leilighet?

Klokka er blitt kvart over ti når jeg hører noen låse seg inn i leiligheten hennes denne torsdagen i april. Hjemmesykepleieren skvetter idet hun får øye på meg, men samler seg raskt og sier lettet: «Fint, jeg skal dusje henne i dag, kanskje det blir lettere når du er her!»

Jeg vet at det er vanskelig å få mamma til å dusje. Hjemmesykepleierne ringer meg av og til og ber om hjelp til å overtale henne. Som regel klarer jeg det. Men nå er jeg her for å se hvordan eldreomsorgen fungerer når jeg som pårørende ikke er involvert. Derfor holder jeg meg på kjøkkenet.

Demensteamet fra hjemmetjenesten teller tre eller fire på dagtid og to på kveldstid. Til sammen har de 33 brukere. 25–30 av dem skal ha besøk i løpet av ei arbeidsøkt.

Hjemmesykepleieren går inn på soverommet hvor mamma fortsatt ligger og sover. Timeplanen gir ikke rom for myke overganger. Lyset må på, brukeren opp av senga.

Mamma er den femte som hjemmesykepleieren besøker denne morgenen. Hun skal rekke to til før lunsj.

– God morgen! Har du sovet godt?

– Det vet jeg ikke, svarer mamma.

Alle som har kjent mamma, ville – etter ord som sprek og hønemor – hentet fram adjektiv som renslig og nøye, hvis de ble bedt om å beskrive henne. Vi pleide å erte henne med at hun hadde støv på hjernen. Hun støvsuget annenhver dag, pakket busta på oppvaskbørsten inn i plast, og vasket alltid hendene etter å ha vært i berøring med mynter og sedler. Når hun tok på dørhåndtak i offentlige bygg, la hun et lommetørkle eller en papirserviett imellom for å unngå bakterier. Ingen har klaget over at hun gradvis har glemt å holde fast ved disse sidene ved seg selv, men at hun ikke lenger skjønner poenget med en ukentlig dusj, er vanskeligere å forholde seg til. Fra soverommet hører jeg henne spørre om dusj virkelig er nødvendig? Det er da ikke så lenge siden sist? Hjemmesykepleieren gjentar at en dusj bare tar 15 minutter dersom hun samarbeider. De har åpenbart hatt denne diskusjonen før, hjemmesykepleieren vet hvilke argumenter som virker. Til slutt gir mamma etter.

Hvordan ble denne dama motstander av dusjing? Kan det være at motstanden hennes handler om noe helt annet? Hva om hun er ukomfortabel med at en fremmed skal hjelpe henne med de mest private sidene ved personlig pleie?

Hjemmesykepleieren viser seg å ha god peiling på hvordan få en uvillig 89-åring i dusjen. Det tar en del lengre tid enn de femten lovede minuttene, men omsider hører jeg mammas stemme inne fra soverommet:

– Har jeg kledd på meg? spør hun.

– Nei, du mangler bukse, du kan ikke gå i strømpebuksa, sier hjemmesykepleieren.

– Skal jeg noe sted? spør mamma.

– Nei, i dag skal du ingen steder, svarer hjemmesykepleieren.

Alene hjemme

Huskelapper har en framtredende plass i mammas leilighet. De er klistret opp på kjøkkenet og soverommet, på baksiden av bilder og inni bøker, og de aller fleste har hun skrevet selv, til seg selv, på gule Post-It-lapper, gamle avisutklipp eller mellomleggspapir.

På ei skapdør over kjøkkenbenken har noen hengt et A4-ark: «Tirsdag, onsdag og fredag. Dagsenter blir hentet mellom klokka 9.00–9.30.» Vi har tenkt at det er fint for henne å være på dagsenter tre ganger i uka. Når du har jobbet et helt liv, må det være deilig å kunne surre rundt hjemme og ikke gjøre noe som helst et par dager i uka. Når vi spør mamma hvordan hun har det på dagsenteret, skjønner hun ikke hva vi snakker om. Men jeg har selv sett hvordan hun blomstrer i sosialt samvær, så jeg har ingen grunn til å tvile når de ansatte sier at hun stortrives der.

– Hun bør være på dagsenter flere dager i uka, sier hjemmesykepleieren.

– Når hun er her hjemme alene skjer det så mye rart.

– Er dette mine nøkler? spør mamma og ser forundret på knippet som i flere år, fra hun står opp til hun legger seg, har hengt rundt halsen hennes i ei rød snor med Dagblad-reklame.

De som flytter inn på sykehjem, er eldre og sykere enn før. Perioden som tilbringes der, er blitt kortere.

– Hva da? spør jeg.

– Ting blir flyttet på, nøkler forsvinner, vi finner ingenting.

Burde hun vært i omsorgsbolig eller på sykehjem? Ingen av hjemmesykepleierne har foreslått det ennå. Det er kanskje ikke så rart: Deres oppdrag er å sørge for at hun klarer seg hjemme så lenge som mulig. Gjennomsnittlig liggetid på sykehjem er to år, og mer enn halvparten av oss dør på et sykehjem.

«Brukervalg», sier politikere og byråkrater. I byrådsavdelingen har de et eget prosjekt om framtidas brukervalg. Inntil videre handler brukervalgsordningen om valg av tjenesteleverandør. Det vil si om personen med hjelpebehov ønsker at en offentlig eller privat ansatt skal komme hjem til dem og hjelpe til med hva det måtte være de trenger.

Jeg ser for meg en vakker kvinne med rynkene på riktig sted og fyldig hårmanke i trendy gråsjatteringer, sittende i en myk, moderne sofa, mens hun studerer en katalog over lekre eldreboliger og smilende hjelpepleiere.

Min mor overlater alle valg til andre.

Tillitsmodell i teori og praksis

«Tillitsmodellen» kalles arbeidsmodellen hjemmetjenesten i flere Oslo-bydeler jobber etter. Den innebærer blant annet at de ansatte jobber i små, tverrfaglige team, og er et svar på trenden med at eldre med hjemmetjenester opplevde å ha ekstremt mange medarbeidere innom hjemmet sitt i løpet av et døgn eller ei uke. Nå skal 12–15 medarbeidere ha ansvar for 65–70 eldre. Tillitsmodellen skal «sikre en tryggere og mer forutsigbar hverdag og økt medbestemmelse». Det heter også at «Innbyggerne skal ha tillit til at de får den hjelpen de trenger, når de trenger det, og i større grad involveres med utgangspunkt i spørsmålet «Hva er viktig for deg?»

Det går ikke an å være negativ til noe sånt, men det går an å spørre om modellen fungerer etter planen, og er tilpasset innbyggere som ikke er i stand til å svare på spørsmål om hva hun eller han trenger? Har planleggerne tatt høyde for at små arbeidslag, som gir brukeren færre hjelpere å forholde seg til, kan innebære større sårbarhet ved sykefravær? Slik at mamma i praksis kanskje må forholde seg til flere og ikke færre ulike personer? Til ukjente, i stedet for kjente. I enkelte bydeler i Oslo er sykefraværet i hjemmetjenesten 14 prosent. Det er nesten tre ganger så mye som gjennomsnittet for alle yrkesgrupper i Norge.

Sykepleierforbundet er bekymret for miksen av arbeidslister som ikke går opp og manglende kompetanseheving. Sosial- og eldreombudet i Oslo mener det er viktig å vite hvor mange årsverk som fylles med vikarer, blant annet fordi vikarer ikke får delta i kompetanseheving. Ombudet trekker fram bruk av tvang og makt som felt hvor det er viktig at hjemmesykepleiere har gode kunnskaper.

Tillitsmodellen innebærer også større ansvar for den som jobber i felt: Det er hun eller han som til enhver tid skal prioritere og fordele tid mellom de ulike brukerne: Er det viktigst å bli hos fru Larsen når hun har falt, eller bør han løpe videre til fru Jensen, sånn at hun får medisinen sin til riktig tid? Er det nødvendig å øke hjelpetiltakene, hvis Hansen fortsatt skal klare å bo hjemme? Det er også hjelperne selv som skal sørge for at minst 54 prosent av arbeidstida brukes ansikt til ansikt med brukeren.

Under et besøk hos Fagforbundet får vi se en arbeidsplan for et av deres medlemmer i hjemmetjenesten. Den overlater ikke et minutt til tilfeldighetene. Til tross for at «stoppeklokkeomsorg» skal være et tilbakelagt kapittel i eldreomsorgen, har noen beregnet at det tar ti minutter å tilberede mat og drikke, pluss to minutter å gi medisiner til bruker nummer en. Deretter bærer det videre.

– For ti år siden hadde vi tid til å sette oss ned og ta en kopp kaffe nå og da. Det har vi aldri lenger, sier en av hjemmesykepleierne jeg treffer hjemme hos mamma.

– Det eneste vi er blitt bedre på siden 90-tallet, er å være raske, sier en sykepleier som har jobbet i hjemmetjenesten i tre tiår.

– Mange går på en smell og er nødt til å ha en sykemeldingsperiode med jevne mellomrom. Det er liksom en del av det å ha denne jobben, forklarer en helsefagarbeider jeg har kjent i mange år.

40% av brukerne av hjemmetjenester som er over 70 år, har en demenssykdom.

Vi i familien har snakket om alternativene til å bo hjemme et par ganger de siste åra. Paradoksalt nok er flytting blitt mindre aktuelt med tida. Nevner noen ordet, dukker minnene om forberedelsene til vår siste ferietur sammen opp: Ei uke før avreise hadde mamma pakket kofferten og glemt at hun hadde pakket den så mange ganger, at jeg la på lokket og tok kofferten og passet hennes med meg hjem. «Ute av syne, ute av sinn» virket som en god løsning. Det var for så vidt riktig, men da jeg tidlig om morgenen på avreisedagen skulle hente henne for å kjøre til Gardermoen, var vi begge sekunder fra å ende med sammenbrudd: Hun fordi hun trodde hun skulle til Syden uten bagasje. Jeg fordi hun nektet å forlate leiligheten uten en plastpose fullstappet med klesplagg hun hadde rasket sammen i farta. Vi fikk reist. Og vi hadde ei fin uke. Men mens familiens toåring lærte de faste rutene mellom svømmebasseng, frokostsal, badestrand og lekeplasser i rekordfart, kunne ikke mamma gå noe sted alene. Selv mellom bordet i frokostsalen og buffeten, måtte hun ha følge. Selv om vi satt ved samme bord, hver dag hele uka.

Jeg orker ikke tanken, verken på forberedelsene på å flytte henne fra leiligheten hvor hun har bodd i 43 år, eller potensielle konsekvenser av en feilvurdering når det gjelder sykehjem.

Mamma og hjemmesykepleieren har kommet seg ut på kjøkkenet. De skal lage frokost sammen.

– Vil du ha brød eller noe annet til frokost? spør hjemmesykepleieren.

– Jeg vet ikke. Brød er vel greit?

– Hva vil du ha på? spør hjemmesykepleieren.

Mamma svarer ikke.

– Prim eller gulost? spør hjemmesykepleieren.

– Gulost er vel greit? svarer mamma.

– Hva skal jeg nå? spør hun og ser på tallerkenen.

Hjemmesykepleier forteller at hun skal spise frokost og ber henne sette seg ved kjøkkenbordet.

– Er alt dette til meg? spør mamma og ser på brødskivene med prim og gulost.

– Ja, sier hjemmesykepleieren.

Halvparten av omsorgen for eldre og syke utføres av oss som er pårørende.

Hun rekker å re senga, vaske opp og sette på en vaskemaskin, før hun ønsker oss en hyggelig dag og forsvinner ut døra.

Jeg kommer på at lederen for Norges sykepleierforbund (NSF) i Oslo ba oss google «nattfaste», og leser at Helsedirektoratet fraråder mer enn 11 timer uten mat eller drikke. En kartlegging som Forskning.no presenterte i 2013, viste at en tredel av eldre som ikke hadde spist på mer enn 11 timer, var i middels eller høy fare for å utvikle underernæring. Mamma ser ikke ut som om hun sulter eller tørster, men det siste måltidet jeg med sikkerhet vet at hun spiste, var lunsjen på dagsenteret, ved 13–14-tida dagen i forveien. Det er snart 22 timer siden. Jeg håper hun sa ja takk til kveldsmat da hjemmesykepleien var innom på sitt siste besøkt kvelden før. Jeg håper også at de hadde tid til å holde henne med selskap mens hun spiste, men er usikker, for vi finner av og til tallerkener med gjenglemte middagsporsjoner på kjøkkenbordet eller brødskiver på en tallerken i kjøleskapet.

«Sjef i eget liv» heter Oslo kommunes eget magasin om den aldersvennlige byen hovedstaden ønsker å bli. En artikkel handler om kommunens nye løsning på hjemmetjenestens pressede arbeidshverdag. Løsningen kalles aktivitetstid, og eldrebyråd i Oslo, Tone Tellevik Dahl, beskriver tiltaket: «… en time hver uke der eldre kan få hjelp av medarbeidere i hjemmetjenesten til de aktivitetene de selv måtte ønske». 600 av de drøyt 15 500 som mottar hjemmetjenester i Oslo skal ha begynt å bruke tilbudet.

I «Sjef i eget liv» kan vi lese om Kjell fra Frogner som får hjelp til å handle annenhver uke, slik at han fortsatt kan tilberede gourmetmåltider hjemme på kjøkkenet sitt. Det gjør meg vemodig. For det dufter aldri vannbakkels eller hjemmelagd lapskaus lenger på mammas kjøkken. En gang om dagen putter en hjemmesykepleier en porsjon ferdigmat inn i en mikrobølgeovn som mamma har eid i fire år, men aldri lært seg å bruke.

Av og til henger lukta av brente brødsmuler i veggene. En periode skrev hun sinte lapper «til den eller de som lager mat direkte på mine kokeplater». Så viste det seg at det var hun selv som ristet tørre brødskiver på komfyren. Jeg kjøpte en brødrister, skrev «brødrister» på en hjerteformet, rosa lapp og klistret på stålfronten, men ennå har den ikke vært i bruk, og hver gang mamma blir hentet til dagsenteret, låser naboen seg inn for å sjekke at hjelpemiddelsentralens «komfyrvakt» virker og har slått av kokeplatene.

For mamma hadde aktivitetstid vært midt i blinken: I løpet av en liten spasertur i nabolaget, blir hun både raskere på foten og mer interessert i verden rundt seg. Men jeg har så altfor sjelden tid, for vi har stilt oss dårlig, mamma og jeg: Vi har begge fått barn seint, og selv om mormor og barnebarna hennes ofte har behov som likner hverandre, er det blitt vanskeligere og vanskeligere å dekke behovene deres samtidig.

Mamma etterspør aldri noe som helst. Det er det vi som gjør.

Etter å ha opplevd hjemmetjenesten på nært hold, har jeg ikke inntrykk av at de ansatte mangler lyst eller vilje til å gi brukerne sine mer enn det aller nødvendigste. De har bare ikke nok tid. Derfor burde vi alle juble over byrådets løfte om 500 nye årsverk i hjemmetjenesten i Oslo. Ved utgangen av 2018 var 347 nye årsverk på plass. Resten skal komme i løpet av året. Hvorfor er jeg likevel skeptisk? De nye stillingene skal blant annet brukes til å sikre tilbudet om aktivitetstid. Men de skal også dekke opp for allerede manglende ansatte. Og hvor mange ansatte mangler i Oslo kommunes hjemmetjeneste, egentlig? Det tallet finnes ikke.

Når jeg graver litt dypere, viser det seg dessuten at tilbudet om aktivitetstid slett ikke gjelder for alle. Kommunen skal vurdere nytten for den enkelte. Det er nok heller ikke tilfeldig at jeg ikke har fanget opp informasjon om tilbudet tidligere. Pasient- og brukerombudet i Oslo skriver i sin årsrapport at de er usikre på hvordan tilbudet fungerer i praksis og understreker at det er viktig at aktivitetstid «ikke bare er et gode for dem som er kjent med det og etterspør det».

Tre ganger om dagen, sju dager i uka, låser en hjemmesykepleier seg inn i leiligheten til mamma. De sørger for at hun står opp og kler på seg, de lager frokost og får høreapparatene på plass. Så må de videre, og stillheten pakker seg rundt henne, i en time, to timer, kanskje fire. Hun abonnerer på Aftenposten og naboen kommer innom med VGs sportsbilag. Overalt i leiligheten ligger det bøker og gamle magasiner. Jeg håper hun bruker mye av formiddagen på å lese.

Ved lunsjtider er hjemmetjenesten tilbake. «Brukere» av Oslo kommunes hjemmetjenester spiser middag når vi andre spiser lunsj. Hjemmesykepleieren henter ferdigmaten fra Fjordland i kjøleskapet og kobler til mikrobølgeovnen. De fleste retter skal ha fire minutters stråling. Maten legges på en tallerken, et glass vann plasseres på bordet. Hjelperen forsvinner ut døra og videre.

Mellom lunsjbesøket og dagens siste visitt, kan det gå opptil sju timer. Om kvelden er hjemmetjenestens oppdrag å smøre brødskiver til dagens siste måltid, sette høreapparatene til lading og se til at hun får på seg pysjen – uten strømpebukse under.

En morgen på vei til jobb får jeg en sms fra hjemmesykepleien: «Moren din kaster opp og har diaré. (...) Hun klarer ikke dette alene. Og vi klarer ikke å være hos henne hele tiden og passe på.»

Det gjør ikke vi som er pårørende heller. Men vi gjør vårt beste. Tre dager i uka blir mamma hentet til dagsenteret, to ganger om dagen er naboen innom, et par ganger i uka er jeg på besøk, det samme er broren min. En ettermiddag i uka holder familiens tenåring henne med selskap i noen timer mellom skole og trening. Vi handler mat og styrer økonomien, vi følger til lege og tannlege og sitter på sengekanten når hun har omgangssyke.

Ubetalt innsats

Arbeidsmiljøloven gir rett til ubetalt permisjon i inntil 10 dager i året for pårørende som må gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. I livets sluttfase har nære pårørende rett til inntil 60 dager permisjon, uten lønn. Arbeidstakeren kan ved en slik permisjon søke om pleiepenger fra NAV.

Likevel har jeg konstant dårlig samvittighet. Det livet moren min lever er ikke et liv jeg ønsker for henne. 

Men hva er egentlig alternativet?

Kilder: Folkehelseinstituttet, Byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid, Stortingsmelding 15 – 2017–2018: «Leve hele livet», Pårørendealliansen, Norsk Sykepleierforbund, Fagforbundet, Sosial- og eldreombudet i Oslo og Akershus, Riksrevisjonens rapport om tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen, Lovdata.