«Hallo!» roper jeg inn i den mørke leiligheten, mens jeg kipper av meg skoene i entreen.

«Hvem er det som kommer til meg?» stemmen fra stua er skeptisk.

Jeg finner henne i sin faste stol, foran tv-en. Den er svart. Klokka er nesten halv seks.

Spist? Vet ikke...

«Hei, mamma, sitter du her i mørket?» sier jeg og drar fra gardinene for å slippe inn det siste ettermiddagslyset. Jeg slår på ei lampe, titter inn på kjøkkenet. Det står en tallerken på bordet med to tørre brødskorper. Ved siden av tallerkenen står to fulle glass: Både melka og juicen har skilt seg. Hvor lenge kan det ha stått her? Jeg spør om hun er sulten, om det er lenge siden hun har spist. Hun svarer at hun ikke vet. Hun virker mest opptatt av de to fjernkontrollene hun holder i hendene.

«Jeg får den ikke til å virke…» sier hun og nikker mot den svarte tv-skjermen. «Kan du hjelpe meg?»

Førti prosent med demens

Min nitti år gamle mor er en av ca. 110 000 pleietrengende eldre i Norge som bor hjemme. Hun gjør det fordi myndighetenes lønnsomhetspolitikk innebærer at eldre skal bo lengst mulig hjemme, fordi vi som pårørende tror hun vil det selv og fordi vi tror det er best for henne.