Algerie: Vil halshugge egne barn

«Mødrene samler seg hos en nabokone hver gang alarmen går. De er blitt enige om hn ting: Hvis halshuggerne kommer, skal hver av dem drepe datteren til den neste. Så får de ikke voldtatt dem først og halshugget dem etterpå».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er 60-årige Mourad fra Algerie som skriver dette i et av sine brev til sin franske venn Jean. Brevene til Jean er trykt i den franske avisa Le Monde sammen med en rekke andre brev som vanlige algeriere har sendt til venner og familie i Frankrike fra 1994 fram til i dag. Brevene gir et grøssende innblikk i fryktens hverdag i det blodige Algerie.

Mourad kaller dem bare halshuggerne.

- Siden 1. september har vi nesten ikke sovet. Hver andre eller tredje natt går alarmen, og vi venter på halshuggerne.

Det siste brevet kom 16. september i fjor. I motsetning til alle de andre er det maskinskrevet for å anonymisere det ytterligere. Aldri skriver han under med navn. Det er dessuten sendt med en venn som skulle til Paris, ikke med posten.

Skrekk!

For tre år siden skrev Mourad:

- Enda et brev uten signatur. Det er ikke verdt å ta sjansen. Av den enkle grunn at drittsekkene er på vakt på mange av postkontorene.

Frykten! Det grusomme ordet. Døden! Jeg er redd, redd for å bli kappet hodet av, redd for å dø av at de sprenger meg i filler. Jeg er redd for sønnen min, datteren min, kona mi, meg selv, brødrene mine og barna deres. Jeg er redd for skyggen min, for et ukjent blikk, for en fremmed jeg ikke vet hvem er. Jeg er redd for at telefonen skal ringe, for at det skal banke på døra mi, for biler som kjører etter meg eller forbi meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Søvnløshet! For hver minste lyd, står jeg ved siden av senga. Vi er konstant på vakt, vi speider, og hva finner vi? Skolelæreren som er hengt opp i skolegården uten hode. Fem politimenn som er gjennomhullet i bilen sin utenfor porten til gymnaset.

Mourad er pensjonert soldat fra Algeries frigjøringskrig. Han møtte sin franske venn i Alger i 1962. Jean var på flukt for å ha drevet militant pro-algerisk virksomhet. I 1966 fikk han amnesti og kunne flytte tilbake til Paris.

Etterlyser hjelp

Brevene mellom den franske hovedstaden og forstaden i Alger hvor Mourad bor sammen med kone og barn, er ofte sprettet opp og tapet igjen.

Et av brevene hans fra i høst er meget kort:

- Skrekken er blitt en del av hverdagen. Når en ser på tallet på drepte, må voldsmennene være en hel hær, ikke «grupperinger». Å halshugge 100 personer er ikke gjort på et blunk! Jeg har vært på et slakteri, jeg har sett hvordan man slaktet sauer på samlebånd. Det var et spetakkel, for okser og hester er det enda verre... og for mennesker!...

Etter enda en natt på vakt fordi alarmen gikk og halshuggerne ble varslet, kvinnene hos nabokona, menn og sønner barbeint og i pysjamasen ute i gata væpnet med macheter, jernstenger, kniver og køller, spør Mourad:

- Hvor er hæren? Hvor er politikerne? Hvor er staten? Alle krever våpen. Når kvinnene har bestemt seg for å drepe hverandres døtre, er det fordi det er folket selv som må ta oppgjøret. Det er fordi vi føler oss forlatt av myndighetene, av makten, at vi har bestemt oss for å dø stående. Selv om vi ikke har annet å forsvare oss med enn sopelimer. Historien vil dømme. En dag vil de ansvarlige, aktive som passive, måtte stilles for en domstol.

Hilsen Mourad.

(NTB)

BLODBAD:</B> - Skrekken er blitt en del av hverdagen i Algerie, skriver 60 år gamle Mourad til sin franske kamerat i Paris. Nå håper han at blodbadene snart tar slutt.