Algeriske kontraster

ALGER (Dagbladet): - 1998 må bli bedre, sier vår sikkerhetsvakt med ettertrykk. Vi står i sola på en høyde over Alger. Terroren er ikke engang som fjerne drønn i bakgrunnen. Her er den snikende, overrumplende og dryppende blodig. En natt slår den til i en forstad, en annen i en avsidesliggende landsby fullstendig uten forsvar. Terroren er Algeries hverdag, men ikke alltid synlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Velkommen til Algerie!» står det på en plakat på vei inn fra flyplassen. Veien går ifølge ryktene gjennom fundamentalistkontrollerte områder. Ingen har tid til å se utsikten der vi kjører langs Middelhavet. Havna, med sine store kraner og ferja til Marseille, Alger, som åpenbarer seg rundt bukta, Alger-den-hvite, som byen kalles på grunn av husfargen. Trafikken er ikke så ille akkurat nå, men kortesjen kjører likevel mot rødt lys, tar enveiskjørte filer, sneier om nødvendig oppå fortauet, og vinker alle til side. Det er ikke nødvendig, for alle ser med en gang at det er offisielle biler, som tydeligvis nyter å kjøre som svin. Det virker for øyeblikket langt mer skremmende enn terroren.

  • Den møter vi likevel fort. I alles bevissthet, og konkret i et par bunnløst redde barneøyne på Mustapha-sykehuset, eller i en øde gate i landsbyen Bentalha, der det lukter svidd flere måneder etter massakren, og folk har tydd til våpnene. Algerie makter ikke mer.
  • Det dreier seg ikke om en granskingskommisjon om hvem som egentlig står bak massakrene, for det er noe ingen vil erkjenne. Og det er heller ikke lett å antyde at hæren ikke beskytter sine. Den gjør hva den kan, får vi høre. Det er ikke mulig å stille en soldat bak hver algerier, selv om vi - for eksempel - har en eskorte på tre for hvert skritt vi tar utenfor hotellet. Det er tydeligvis viktigere å bevokte utenlanske journalister og oljefelt enn befolkningen. Hæren strekker ikke til. Soldatene er unge og entusiastiske, villige til å dø for Algerie, men ikke til å ofre livet mot en skjeggete afghansk-kledt terrorist som vil sende en nyfødt baby til Allahs himmel ved å brenne ham levende i en ovn, eller dele en sekstenårig kidnappet jente seg imellom som belønning for nattas innsats.
  • Å gå i gatene i Alger, med fargerik vask til tørk i vinduene, rai-musikk i plateforretningene, hidjabslør-kledte jenter arm i arm med vestlig kledte gutter som sparker fotball på improviserte betongbaner og drømmer om VM, - å se yrende liv, smil og latter, men også arbeidsledighet og akutt bolignød, er en enorm kontrast til små landsbyer som Raos og Bentalha som ble fullstendig massakrert i august. Alger lever, og vil vise verden at Algerie ikke bare er terrorisme, mens Raos og Bentalha, Larbaa og Relizane så vidt gjør spede forsøk på å bygge opp et slags liv etter døden.
  • I Relizane, vest i landet, slo terroren til med noen dagers mellomrom, før hæren rakk å sikre området. Der kom terrorhordene ned fra fjellene der de har gjemt seg siden 1992, og bødlene var på fornavn med ofrene. Der vil terroristene ifølge sikkerhetstjenesten kanskje bli drevet enda lenger vestover, til Marokko, og risikere å internasjonalisere konflikten.
  • Terroren i Algerie er en blanding av religiøs fanatisme og lokal mafia. Det blir tatt Rushdie-liknende fatwaer mot de urene. Hele familier blir straffet fordi de ikke lenger støtter geriljaen. Husene blir merket av tystere flere timer før massakrene. Samtidig er terroristene sultne og stjeler semulegryn på traktorer, samt unge jenter til sjefen - emiren.
  • Alger har også sine emirer. En av de mest beryktede, Othomane Khelifi, eller Flicha, slo til mot Frais Vallon-strøket over havna i Alger natt til onsdag. Ni ble drept. Det var med samme utsikt vi sto og betraktet byen, i full uvitenhet. Algerie viser ikke fram alle sine sår. Det er et stolt land, med en utrolig gjestfrihet og en sjelden evne til motstand. Landet skal overleve. Det står skrevet, tror algerierne og ber inntrengende under fastemåneden ramadan, den blodigste i landets historie. Inch Allah. Det er som Gud vil.

Hvilket regime i verden hadde klart å stå imot så lenge? spør algerierne, som på død og liv, bokstavelig talt, vil løse problemene selv. At de nå har satt døra på gløtt for utenlandsk innblanding gjennom EU, betyr at de til slutt måtte gi etter for presset, ikke at de føler seg maktesløse.