Ali endelig hjemme

Denne helga fikk Ali Farah (37) for første gang komme hjem på permisjon fra sykehuset. Nå starter livet på nytt for den vesle familien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LØRENSKOG (Dagbladet): – Dette er veldig herlig, faktisk, sier Ali, og ser med et stort smil bort på samboeren sin, Kohinoor Nordberg (34).

Et par timer tidligere kom Ali for første gang hjem til svigerforeldrene sine på Lørenskog, der Kohinoor og dattera Shadia (tretten uker) bor fram til Ali kommer hjem for godt. De har spist middag og bare vært hjemme – sammen.
Intervjuet med Dagbladet er Alis aller første møte med offentligheten etter at han ble slått ned og liggende hjelpeløs igjen i Sofienbergparken 6. august. I mellomtida har hele Norge kommet på fornavn med 37-åringen.

Rask framgang 

- Jeg går og henter kaffe, jeg, sier Ali, som om han aldri har vært borte.

Vi har blitt vant til å se bildet av Alis blodige ansikt liggende på det irrgrønne gresset i Sofienbergparken. Vi husker Kohinoors desperate uttrykk der hun står over ham og prøver å få noen til å forstå at kjæresten hennes trenger hjelp. Det livløse draget over Alis kropp har brent seg fast. I dagene etterpå ville de dårlige meldingene fra Ullevål universitetssykehus ingen ende ta: Hjerneblødning, lungebetennelse, epilepsianfall, hjernehinnebetennelse, brudd på hjerneskallen.

Nå lyser Alis øyne av livslyst. Det er ikke lett å fatte at han for en og en halv måned siden lå i dyp koma. Legene tror nesten ikke det de ser.
- Seinest i dag sa legen at han var overrasket. Vårt inntrykk er at de mener Ali viser sjeldent rask framgang etter en så alvorlig skade, sier Kohinoor.

Fysisk er nemlig Ali nesten helt som før, bortsett fra at han mangler noen kilo. Når han reiser tilbake til Sunnaas på søndag, skal hovedfokuset de siste seks ukene være på det som foregår i hodet.

– Jeg merker at hukommelsen fremdeles svikter, og at lesing og skriving er svakere enn før. Men også der merker jeg framgang hver dag, sier Ali Farah til Dagbladet.

HJEMMEKOS: Samme hvor godt Ali Farah (37) blir tatt vare på av personalet på Sunnaas sykehus, så var det helt spesielt å komme hjem til svigerforeldrene på Lørenskog for første gang torsdag kveld. Han har vært på sykehus uten avbrekk helt siden han ble slått ned og forlatt av ambulansen i Sofienbergparken i Oslo 6. august. Nå ser han framover sammen med samboer Kohinoor Nordberg (34) og dattera Shadia (tretten uker). Foto: Torbjørn Grønning
HJEMMEKOS: Samme hvor godt Ali Farah (37) blir tatt vare på av personalet på Sunnaas sykehus, så var det helt spesielt å komme hjem til svigerforeldrene på Lørenskog for første gang torsdag kveld. Han har vært på sykehus uten avbrekk helt siden han ble slått ned og forlatt av ambulansen i Sofienbergparken i Oslo 6. august. Nå ser han framover sammen med samboer Kohinoor Nordberg (34) og dattera Shadia (tretten uker). Foto: Torbjørn Grønning Vis mer

På tur til Peru 

Ifølge legene kommer Ali trolig til å slippe fra den livstruende skaden uten varige men.
Han husker ingenting av det som skjedde etter at han ble slått ned i Sofienbergparken 6. august. De ti første dagene lå han i koma. Men dagene etter at han ble vekt, er også vage.

– For å være ærlig, var jeg så neddopa da, at jeg var på en planet for meg sjøl. Det var ikke før den siste uka før jeg kom til Sunnaas at jeg begynte å få litt oversikt, sier Ali.

Kohinoor fikk vite fra Ullevål at pasienter som har hatt hjerneblødning kan ha problemer med å skille hva som er virkelighet og hva som er drøm i den første tiden etter de våkner opp.

–Jeg drømte mye da jeg lå i koma. Da jeg våknet opp, trodde jeg at det var sant. Kohinoor trodde kanskje at det jeg pratet om var ting jeg hadde opplevd før jeg traff henne, sier Ali.

Han tenker seg om og smiler lurt.

– Men jeg sjekket passet mitt, og turen til Peru var nok bare en drøm.

Han er ikke i tvil om hva som berget ham de dagene han svevde mellom liv og død i sykesenga på Ullevål.

– Tanken på Kohinoor og Shadia har holdt meg i live. Uten dem, tror jeg at jeg hadde blitt mer skadet. De har betydd alt for meg, sier Ali.

Han glemmer ikke øyeblikket da han fikk se Shadia igjen.

– Bare å se smilet hennes gjorde meg så lykkelig. Ingenting er mer  verdt enn et smil fra henne, forteller Ali Farah til Dagbladet.

Tror på systemet

Kohinoor har bevisst skjermet Ali fra den verste mediestormen. Nå er han sterk nok til å bestemme selv om han vil lese alle artiklene om ham, men foreløpig har han ikke hatt lyst.

– Jeg er ikke sikker på om du vet helt hvor stor saken om deg har vært, sier Kohinoor med et blikk bort på samboeren sin.

– En vakker dag kommer jeg til å lese alt. Men jeg vil ikke bli bitter, sier han.

– Hva tenker du om den behandlingen du fikk av ambulansearbeiderne?

– Jeg har tro på systemet. Jeg vil ikke bli skuffet bare på grunn av at to personer ikke gjorde jobben sin. Vi skal peke ut problemene, men vi skal ikke være stigmatiserende, sier Ali.

Om et par år kan Ali tenke seg å engasjere seg i spørsmålet om rasisme i det offentlige.

– Må ta utfordringen

– Når dette først har skjedd, håper jeg det kan føre til noe som kan være bra for andre. Jeg vil veldig gjerne arbeide med mennesker, særlig ungdommer, og prøve å forklare dem at vold aldri nytter. Jeg har en del ideer og forslag, men vi får ta det litt etter hvert, sier Ali.

Han tar ei skei sirup i kaffen, en spesialitet fra hans hjemland Somalia. Den 23 år gamle mannen som slo ham ned, tenker han ikke mye på.

– Jeg skal heldigvis ikke dømme ham, det skal rettsvesenet gjøre, sier han.

Detaljene rundt det som skjedde før slaget, skal han gi politiet. Sykehuset har gitt klarsignal til at han kan bli avhørt, og Ali regner med å bli kalt inn om ikke lenge.

Best og verst
Dagene på Sunnaas går med til både fysisk og psykisk trening. Logopeden gir ham skikkelig hjernetrim for å få på plass igjen hele vokabularet, i tillegg til lesing og skriving.

– Jeg liker disse utfordringene, og syns det er spennende. Det var noe jeg fant ut da jeg var ung, at man må ta utfordringene, for bare slik kan man bli flinkere, sier Ali.

Den dagen Helsetilsynet la fram den knusende rapporten om ambulansearbeideres opptreden i Sofienbergparken, så Ali det hele på TV. Han fikk en sterk følelse da han så Kohinoor komme på TV-skjermen etterpå.

– Jeg så kvinnen jeg har lett etter gjennom hele livet. Hun har jeg funnet. Hun har kjempet for meg som en løvinne. Kompisene mine sier: «Ali, gift deg så fort du har sjansen, du har funnet drømmekvinnen!», ler Ali og tar et godt tak rundt Kohinoor.

Hun føler at åtte ukers mareritt er i ferd med å slippe taket.

– Jeg er så lettet. I dag, når alle er samlet hjemme igjen for første gang, føler jeg virkelig at jeg kan se framover uten at jeg må presse meg selv til å være positiv. Da vi tok båten fra Nesodden i dag, kjente jeg at jeg pustet så lett, sier Kohinoor.

Ali og Kohinoor er svært imponerte over Sunnaas sykehus og den omsorgen og fagkunnskapen de viser.

– Ali har vært igjennom det verste og det beste i norsk helsevesen, konkluderer Kohinoor.

Det første møtet

Når Ali kommer hjem for godt om seks uker, skal den vesle familien fortsette livet i leiligheten sin der de slapp det den 6. august.

– Jeg gleder meg til å få lille Shadias rutiner tilbake i boks, sier Ali, og legger til at han er svært takknemlig for at Kohinoors foreldre har tatt så godt vare på dattera hans mens Kohinoor har tatt opp kampen i offentligheten.

Han vil også gjerne takke vitnene i Sofienbergparken, vennene som har ventet tålmodig og ikke minst alle de mange ukjente nordmennene som har engasjert seg i saken.

– Dette store engasjementet over urettferdighet har oppmuntret meg veldig. Det viser bare hvor mange flotte mennesker som bor her, sier Ali.
Nå skal han nyte helga sammen med sine kjære hjemme. Ali og Kohinoor setter seg tettere sammen i sofakroken.

– Husker du hva det første du sa til meg var, den kvelden vi møttes? spør Kohinoor.

Ali tenker så det knaker.

– Hjelp meg litt, sier han.

– Du vet, han fyren som var så innpåsliten, så jeg til slutt skjelte han ut? Husker du hva du sa til meg da?

Det glimter i Alis øyne når han kommer på det.

– «You go, girl», sa jeg.

Kohinoor nikker fornøyd.

– Jeg er glad jeg sa det, sier Ali Farah.