Ali og Norge

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er sjelden vi ser en så bastant og klossete kuvending i politikken som da Ali ble arrestert og utvist i helga. Fra første dag lovet regjeringen en mer human flyktning- og asylpolitikk. Likevel godkjente en justisminister fra Kristelig Folkeparti ikke bare at politiet brutalt anholdt et barn under myndighetsalder i kirkeasyl. Dette ble gjort etter at minst fire politimenn hadde spanet på ham i lengre tid, noe som mildest talt må kunne kalles betydelig sløsing med politiets angivelig hardt tiltrengte ressurser.
  • Det er bare to måneder til Alis ankesak skal behandles av Borgarting lagmannsrett. At ikke justisministeren fant tid til å vente, kan ikke tolkes som annet enn forakt for retten. At politiet heller ikke ga forsvareren, som oppholdt seg på stedet, anledning til å møte sin klient før flyet forlot Fornebu, kan ikke tolkes som annet enn forakt for rettssikkerheten. Intet demokrati, heller ikke vårt, tåler slikt fra ansvarlig statsråd og påtalemakt.
  • Justisminister Aud-Inger Aure gjentok på gårsdagens pressekonferanse at hun ikke har funnet noen grunn til å gi Ali opphold i landet. Departementet har vurdert hans søknad fem ganger. Men er det da ingen som har lagt merke til det selvfølgelige: Da Ali var 14 år, ble han dumpet av sine foreldre i Norge. Uansett om han har krav på asyl eller ikke, står vi her overfor ren barnemishandling.
  • På spørsmål om myndighetene har gitt familien beskjed om at Ali kommer, sa Aure i går at den ikke ville ha den typen informasjon. Likevel skulle han ut. På bakgrunn av at norske barnevernsmyndigheter samtidig nekter en bosnisk familie å ta med seg barnet sitt tilbake til Bosnia, blir dette helt uforståelig. I det tilfellet er man nemlig redd for omsorgssvikt, og beholder barnet i Norge. Ali har en verge som er villig til å ta seg av ham her i landet, men han skal tilbake til foreldre som ikke vil vite av ham.
  • Hvis det finnes noen logikk i alt dette, må den være at Justisdepartementet til det hysteriske er opptatt av å redde ansikt og ære. Da spiller verken knappe ressurser, politiske løfter, rettsprinsipper eller hensynet til menneskerettigheter og barnekonvensjon noen rolle.