All makt til pressen

- Men journalistene er ikke folkevalgt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) skriver om kommentariatets diktatur. I innlegget enes de to politiske motstanderne om at politisk journalistikk handler alt for mye om flokkmentalitet, skandalerytteri og kommentatorvelde.

Konsekvensen av dette, skriver de, er at det politiske ordskiftet fordummes og politikkens kraft svekkes. Det politiske fokuset snevres ned til lettsolgte medieutspill, korte svar og tabloide vinklinger på komplekse problemstillinger.

I ettertid har pressens politiske kommentatorer stått i kø for å avfeie, avdramatisere og motsi innlegget til Lysbakken og Røe Isaksen. Bergensavisen renvasker seg selv på lederplass, politisk kommentator i TV2 Kåre Kristiansen kaller Lysbakken og Røe Isaksen for politikkens Beavies og Butthead. Kanskje understreket nettopp kommentaren fra kommentatoren hele poenget deres?

Men Kristiansen er inne på noe essensielt: ”Hensikten med kommentatorvirksomheten er å gjøre det lettere for folk å forstå politikk”. Men gjør kommentatorene egentlig det? For oppi sausen av skandaler, avsløringer, debatter med fem sekunders innlegg, terningkast og ukritisk gjengivelse av saksutspill, så synes underholdningsverdien å stå mer i fokus enn det å opplyse om hva som foregår i maktens korridorer.

Denne forenklede tabloidiseringen fører til to rimelig opplagte konsekvenser:

For det første drar dette politikken ned på et nivå der konsekvenser spiller liten rolle i den enkeltes liv. Hvorvidt en minister går eller ikke er ikke mer dramatisk enn siste utroskap i Hotell Cæsar, og TV-debatten mellom Siv og Jens blir svitsjemateriale på linje med andre underholdningsprogram på TV-skjermen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre åpner det for en forenkling av virkeligheten døren for politiske saksutspill med enkle budskap uten realistisk bunnlinje. Ethvert verktøy kan misbrukes, og i en gjennomgående mediedramaturgi der én er helt, én er offer og en tredje er skurk er det bare for politikeren å putte seg selv i helterollen og gjøre motstanderen til skurk. Det er populistiske partier i opposisjon tjent med, mens partiene i posisjon får lide.

Dessuten, hvordan kan pressen tilsynelatende alltid finne det enkle i det politikerne ser på som vanskelig? Er det slik at politikerne av natur er blottet for evne til å se en rød tråd i samfunnets problemer, mens pressen ikke er det? Noen ganger kan en få inntrykket av at pressens verdensbilde er formet slik, når en enkelt pasients tragedie smøres utover helsider i landets aviser og det fra kommentatorhold kreves blod, mens helseministeren tross alt har 30 000 pasienter til å tenke på.

ET SAMLET KOMMENTATOR-KORPS: Politiske kommentatorer og politikere møttes på mandag til debatt i Aschehougs lokaler. Fra venstre NRKs Kyrre Nakkim, VGs Anders Giæver, Dagbladets Marie
Simonsen, Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (Unge Høyre). De to sistnevnte skrev i går et debattinnlegg om det de kaller «Kommentariatets diktatur». Foto: Frank Karlsen/Dagbladet
ET SAMLET KOMMENTATOR-KORPS: Politiske kommentatorer og politikere møttes på mandag til debatt i Aschehougs lokaler. Fra venstre NRKs Kyrre Nakkim, VGs Anders Giæver, Dagbladets Marie Simonsen, Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (Unge Høyre). De to sistnevnte skrev i går et debattinnlegg om det de kaller «Kommentariatets diktatur». Foto: Frank Karlsen/Dagbladet Vis mer

Spørsmålet blir da om ikke Kristiansen og kollegene hans til slutt blir de reelle makthaverne i landet ettersom det blir de som i etterkant skal vende tommelen opp eller ned. Går tommelen ned er ministeren ferdig, går tommelen opp besto politikeren prøven - for denne gang. Og dersom ikke en unison masse av nedadvendte tomler holder, etterfølges det gjerne av en meningsmåling. Og dersom den sier det kommentatorene vil den skal si, gis den spalteplass så det synes.

Det er en grunn til at politikerne velges for fire år, nemlig for å sikre stabilitet i landets maktorganer og gi oversiktlighet til våre medborgere. Men når en minister må gå etter to måneder mye takket være medias harde dom, det kjøres terningkast over den enkeltes minister sin innsats på år til år-basis, og valgkampen legges opp etter medias enorme maskineri av debatter, meningsmålinger, kommentarer og stadige krav til politikk som underholdning så får vi et demokratisk problem. For da er det ikke lenger politikerne og politikken som er i fokus, men spillet dem imellom og hva som passer medias virkelighet.

Da er det ikke lenger politikerne som er de ledende aktørene i det politiske Norge, da er det media. Og media stiller som kjent ikke til valg hvert fjerde år.