- Allah fjerner all smerte

De vil ha Saddam Hussein fjernet, men mener utlendingene må komme seg hjem snarest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BASRA (Dagbladet): - Krigen er alltid en dårlig ting. Men det er den eneste utveien for å få fjernet Saddam Hussein. Her lever vi i et stort fengsel. Men britene og amerikanerne må dra hjem snarest. Vårt folk godtar ikke utenlandsk styre.

Vi sitter i bønnerommet i en religiøs islamsk skole i landsbyen al-Zubair like utenfor Basra i Sør-Irak. Fordømmelsen av president Saddam Hussein er overraskende klar, like klar som advarslene til de nye okkupasjonsmaktene. Men absolutt ingenting skulle overraske oss mer enn avskjeden etterpå, da kalifen - lederen - for det islamske lærestedet hamret en kniv ned i skallen på en av de unge elevene.

Frykt og glede

- Vårt folk føler nå både glede og frykt. Glede, fordi de føler seg løslatt og får tilbake sin frihet. Redsel, fordi krigen er farlig, med mange døde, sårede og ødelagte hjem. Vi har ikke elektrisk strøm og ikke vann. Alt de håper på nå er at krigen må slutte så snart som mulig, og at landet får et demokratisk regime, sier den ene og mest taleføre av de to som fører ordet.

Helt til det siste er de tilbakeholdne med å oppgi fullt navn, av frykt for et regime som ennå ikke har falt i Bagdad. De vil ikke avbildes. Etter mye snakk seg imellom, oppgir den første fornavnet Abdullah. Den andre kaller seg Talib, som bare betyr «student», men han er lærer.

- Folk håper på et demokratisk regime når krigen er over, sier Abdullah.

Trøst

- Søker folk trøst i islam under krigen?

- Naturligvis. Det er helt forståelig. Folk føler de må stå nærmere Allah. De må be mer. De er i nød, sier Abdullah.

- Folk er trøtte og slitne. Mange har psykiske problemer. De lever under press, press fra mange hold. Ikke glem: De er irakere. Vi er irakere, sier Talib.

Hans egen familie bor midt i Basra, som nå er omringet av britiske styrker.

- Det er veldig vanskelig å bo i Basra nå. Mange hjem er ødelagte. Noen kommer hit og sover. Andre sover i sine hus der, sier Talib.

Sufier

Sør i Irak er sjiamuslimene i flertall, mens sunnimuslimene er i mindretall. Men vårt vertskap er sufier. De mener det ikke er noen forskjell mellom sjia og sunni. Alle er ett i islam.

Abdullah og Talib er omtrent 50 år gamle. Abdullah synes å være et ledende medlem av trossamfunnet. Talib er religiøs lærer. Vi er i ei tariqa , et lærested for fra hundre til to hundre kvinner og menn som vil lære om islam og den hellige boka Koranen, samt sufismens tradisjon.

- Krigen er en dårlig ting. Alltid og overalt. Men her var det intet annet valg enn krigen. Jeg tror den beste løsninga for Irak er krigen. Dette kunne ikke løses fredelig. Vi har brukt 40 år av vårt liv under denne herskeren uten å få noe igjen for det, sier Abdullah.

Ønsker fred

- Er du enig? spør vi læreren Talib.

- Ja. Dere vet ikke hvordan vi har levd her under ham. Dere vet ikke hva han gjorde med oss, med vårt folk. Vi elsker vår gud og vårt land. Vi ønsker ikke krig, men fred. For vår gud sier at vi skal leve i fred.

- Vi ønsker vår frihet også. Men vår frihet koster blod og smerte, vi trenger hjelp både innen- og utenfra. Tror du de utenlandske styrkene kom hit for vår frihet? De kom hit for vår oljerikdom. De kom hit for makt og innflytelse. Vi lever her i et stort fengsel. Vi vet lite om resten av verden, sier Talib. Idet vi reiser oss for å ta farvel, legger Talib til:

- Folket her fikk ingen glede, ingen nytte av vår olje. Nå må ikke fremmede som ta den fra oss. Nå må den endelig komme folket til gode.

Men så kan vi ikke gå likevel, fordi nå skal kalifen, Mohammed, som har vært til stede hele tida uten å si et ord, vise oss noen av sine kunster. Noen unge gutter, elever, kommer inn med noen redskaper. En kniv i slire, en stor hammer, noen grillspyd, en strikkepinne og et lysrør. I vår uvitenhet tror vi først kalifen skal skifte lyspære eller lysrør. Men han tar kniven ut av slira, løfter hammeren og banker kniven med spissen ned inn i skallen på en ung gutt, som ikke viser tegn til å skrike.

Spiser lysrør

Så setter han grillspydene gjennom kinnene og munnen på to gutter.

En tredje spiser opp lysrøret så det knaser mellom tennene og svelger glasset ned i store munnfuller. På en fjerde gutt setter kalifen strikkepinnen gjennom tunga.

Alle står rolig og viser oss hva som har skjedd.

Han med kniven i skallen bukker uten at kniven faller ut.

- Vi tror på Allah og islam. Allah hindrer oss i å kjenne smerte, forklarer Abdullah.

Det virker som om han vil forklare hvordan de har overlevd Saddam Hussein så godt.

UTEN Å KNY: Kniven står fast i hodeskallen, men læregutten viser ikke det minste tegn til smerte.
KNIVRITUALE: Den religiøse lederen på den islamske skolen trekker kniven ut igjen.
BLODET RANT: Både unge og eldre elever lot læreren stikke nåler gjennom kinn og tunge så blodet rant. - Vi tror på Allah og islam. Allah hindrer oss i å kjenne smerte, forklarer en av lederne.