Alle - og ingen

Samfunnsdebatten venter kanskje på at århundret skal ta slutt. Politikerne tror at folket har skylda for den likegyldighet som råder, og nedsetter en verdikommisjon. Men folket tror ikke noe særlig på politikerne. Når ble du sist overrasket over eller provosert av en offentlig debatt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I stedet for å la visjonene bestemme retningen på samfunnsdebatten og å stake ut en ideologisk kurs for framtida, har våre folkevalgte overlatt den offentlige debatten til seg selv. Politikerne har nemlig ikke tid til å diskutere, de løper ned alle TV-studioene der diskusjonsprogrammene foregår.

  • Men en verdikommisjon har landet altså fått. Den ble nedsatt for å få skikk på samtalene bortetter og for å få oss til å konsentrere oss om «verdian». Og verdikommisjonen er i gang med sine møter bak lukkede dører. Verdi-veven til statsminister Kjell Magne Bondevik er en fin vev, tøyet blir så tynt at det antakelig blir aldeles usynlig for den som ikke duger i sitt embete. Men tar keiseren klærne på når de er ferdig sydd?
  • I den grad noen er på offensiven i den offentlige debatten, er det pengevennene. Gjentakelsene gjentar seg selv og blir så mange at de fyller det offentlige torg med en slags stillhet, et ingenting. Det påkaller lyriker Jan Erik Volds 20 år gamle «Ingentings bjeller»:
  • Der vi sårt hadde trengt nye stemmer i samfunnsdebatten, er det bare velkjente røster som høres i radio og kjente fjes som fyller TV-rutenes utallige debattprogrammer: Alle Bondevikene, Svarstad Hauglandene og Dørumene, de som i øyeblikket holder makt i sine hender, enten de er foldet eller ikke. Opposisjonsleder Jagland er knapt å se, han har samråd i egne rekker. Noe som sikkert ikke er så dumt, for før eller seinere må den ideologiske debatten ta seg opp igjen.
  • I mellomtida er vi prisgitt mellompartienes førere, paret med noen tilbakevendende rikssynsere, mediefolk og eksperter av ymse slag. Gjelder det penger, kommer alle Valebrokkene, handler det om retts- og justisvesen, kommer Eskelandene, diskuteres verdenspolitikk og -historie, toger alle Lundestadene til TV-studio. Knapt noen gang dukker det opp et nytt fjes, en ny stemme. Er vi virkelig så få i dette landet? Og hvor blir det av ungdommen?
  • Eller må spørsmålet stilles annerledes: Hvor blir det av alle oss andre, den gjengse mann og kvinne eller hva vi skal kalles, er vi passivisert, siden vi ikke står ved vannposten og utveksler sterke meninger? Ser vi på klokka og venter på å gå hjem? Det kan saktens protesteres mot en slik forståelse av det totale bildet. Ikke minst høres korrigerende grynt fra distriktene: I flere lokalsamfunn, langt utenfor det urbane aktualitets- og underholdningsliv, blomstrer i det minste deler av foreningslivet. Og i en rekke stridssaker av lokal karakter går bølgene høyt.
  • Dessuten vises tegn til at noen ønsker å gjøre noe med ingentings monotoni: Erik Dammann har kommet på banen igjen, som det heter på politikerspråket. Han blåser i hornet til en debatt om det økonomiske systemets skadevirkninger på miljø og samfunn. Og han har klart det før, systemkritikeren Dammann samlet 3000 mennesker til stiftelsesmøtet for Framtiden i våre hender i 1974. Den gang ml-bevegelsen svinebandt kulturlivet, klarte Dammann å prege 70-tallets samfunnsdebatt, sammen med blant andre venstresidas «Politisk Forum», eller «Røde Rotary» som det het i den folkelige ironi.
  • Siden Dammann denne gang forsøker å la være å innta en tilbakeskuende verdiorientert holdning, vil han ha en systemdebatt som en åpning for å få til endringer.

Tanke
løs. Tankefull. Bjeller
klinger
i no man's
land...

Han samler i hvert fall kjentfolk rundt seg; blant de rundt 100 kjente fjes som stiller seg bak oppropet, finnes «ytterpunkter» som Rosemarie Køhn og Odd Børretzen.

Men skal dette forsøket på å blåse liv i samfunnsdebatten lykkes, er det folk flest som må nås og engasjeres. Deg og meg, med andre ord. Enten vi stiller oss bak slike initiativ eller ikke, er vi prisgitt vårt eget engasjement for å komme ut av den vedvarende stillhet fra «Ingentings bjeller»:

Hører
du
ingenting? Så er det ingentingsbjeller, de gamle gode!