Alle ble rammet

Det er for enkelt å betrakte de indre stridighetene i Arbeiderpartiet i 70- og 80-åra som et rent partianliggende, slik vi nok en gang har tendens til nå når vi har Gro Harlem Brundtlands versjon av det som skjedde. Men maktkampen, bakvaskelsene og intrigene hadde konsekvenser langt ut over partiets egne rekker. Det fikk store skadevirkninger for landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gro Harlem Brundtland selv framhevet det i en samtale vi hadde etter at hennes bok ble lagt fram torsdag. Hun understreket at striden ikke bare virket lammende på hele partiet. Den forsinket også omstillingsprosessen i norsk næringsliv. I tillegg førte partioppgjøret til at høyrebølgen ble forsterket i Norge. Arbeiderpartiet hadde ikke kraft til å slå den tilbake, og Høyre fikk overtaket. I den grad også dette skadet landet, slik mange mener, ble ødeleggelsene av krigen i Arbeiderpartiet enda større.

  • Har slike refleksjoner bare historisk interesse, eller har det hatt virkninger helt opp til vår tid? Vi opplevde jo også i årets valgkamp en debatt om skyld og ære for hva som har skjedd i norsk økonomi, om snuoperasjon, overbud og ansvarlighet. Fremst i rekken til å skrive historie som passet sitt parti, sto Thorbjørn Jagland. Er det så enkelt?
  • Jeg våger påstanden at vi har slitt med skadene fra slutten av 70-åra helt til i dag. Det var da synden gjorde sitt inntog. Seinere ble det både nølt og syndet enda mer og fra flere enn Arbeiderpartiet. Det er så. Men grunnlaget for at oljerike Norge ble rammet av samme krise som mange andre land, ble lagt for 15- 20 år siden. Og da styrte Arbeiderpartiet.
  • 70-tallets oppskrift var den såkalte motkonjunkturpolitikken under finansminister Per Kleppe. Tankegangen var god, og politikken virket. Norge kunne ta forskudd på oljeinntektene og holde liv i næringslivet til utlandet hadde gjort seg ferdig med sin lavkonjunktur. Men nedgangstidene holdt seg altfor lenge. I mellomtida fikk vi ingen omstilling og modernisering av vårt eget næringsliv. Det ble holdt kunstig i live. Når så demningen brast, ble det en katastrofe.
  • Men da omstillingen skulle ha startet, lå regjeringspartiet handlingslammet av indre strid. Om dette ikke er hele forklaringen, så må det være en viktig del av bakgrunnen for at vi fortsatte å kjøre mot stupet på første klasse. Og det ble ikke så mye bedre med Willoch fra 1981, i alle fall ikke de første åra. Han hadde en egen partisynd å drasse med seg inn i regjeringskontorene. Den het «sju milliarder i skattelette» - det tilsvarer 15 milliarder i dag, og kan med glans konkurrere med Gros velgergaranti fire år seinere om rekorden i overbud. Årets løfter fra sentrumspartiene kommer flere divisjoner lavere.
  • Omstillingen i næringslivet kom så smått i gang da Jan P. Syse ble industriminister i 1983, men ikke for fullt før Finn Kristensen tok over tre år seinere. Og da Gro etter to års nøling endelig satte inn hestekuren i den økonomiske politikken i 1988, skrudde hun renta så høyt at den ble et strupetak på lånekunder, boligmarked og til slutt bankene. Selv om Arbeiderpartiets nåværende ledelse tilsynelatende har fortrengt det, nådde arbeidsløsheten sin topp i 1993 etter sju år med Gro. Syse-året kan vi se bort fra. Likevel skrives hele elendigheten på Willochs synderegister og frisleppet under ham. Det er ikke rettferdig. Så kjemper han da også en drabelig kamp for sitt ettermæle. Gros bok skal ikke dempe hans kamplyst.
  • Men boka kan være et viktig bidrag til en mer nøktern skyldfordeling i vår nære historie. Når den vanvittige personstriden nå igjen blir brettet ut, dreier det som om langt mer enn maktkamp i vårt største parti. Den kunne være både dramatisk og tragisk nok for de involverte og hele partiet. Men striden angikk oss alle. Vi kom forsinket inn i 80-åra og med sterkt svekket forsvarsevne mot høyrebølgen.