Alle er i sentrum

Foran tusenårsskiftet og overgangen til informasjonssamfunnet handler politikken i den rike verden verken om Adam Smiths usynlige hånd, eller om klassekampen til Karl Marx. Den handler om å dytte flest mulig konkurrenter ut av det mentale punkt i velgernes bevissthet som til enhver tid oppfattes som sentrum, for der ligger makta.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I denne uka skrev en kommentator at salig professor Herbert Tingsten tok feil da han erklærte ideologienes død like før det radikale ungdomsopprøret i sekstiåra, men at han kan ha fått rett på lang sikt, som altså er nå.

Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland ledsaget nylig partiets budsjettopplegg i år med en egenerklæring om at dette er sentrumsalternativet. Fordi skatte- og avgiftsopplegget krevde inn 1,4 milliarder kroner mindre enn debattbudsjettet fra finansminister Gudmund Restad, ble Arbeiderpartiet i kommentarene plassert til høyre for Bondevik som insisterer på at det han leder er en sentrumsregjering. Forvirringen omkring høyre og venstre i dagens politikk både i Norge og utlandet, er høyst forståelig.

  • Etter at Gerhard Schrøder gjorde slutt på Kohl-epoken i tysk politikk, har kommentatorene nokså samstemt konkludert at Europa har tatt et skritt til venstre fordi Labour nå har makta i London, sosialistene i Paris, sosialdemokratene og de grønne i Bonn, mens en gammelkommunist danner regjering i Roma. Men ingen varsler av den grunn en radikal omlegging av politikken. Tirsdag gjorde demokratene i USA et historisk godt mellomvalg, mot alle odds og historiske statistikker, men helt i tråd med den politiske strategien som nesten helt har erstattet partienes vektlegging av tradisjonell ideologi.
  • På slutten av 70-tallet klarte de konservative kristne i USA å etablere seg nær sentrum i middelklassens bevissthet. Alliansen som ble bygd med dette som tyngdepunkt, bar fram både Ronald Reagan og George Bush. Koalisjonen holdt stand inntil Bill Clinton lanserte seg som nydemokrat. Med mange små og store forslag om saker som meningsmålinger viste at velgerne brydde seg om, rykket han i 1992 inn i det sentrum som seiersikre og ideologisk omtåkete republikanere da hadde forsømt.
  • I Storbritannia studerte Tony Blair hvordan Clinton snodde seg unna motstandernes forsøk på å stemple ham som fløypolitiker. Blair lærte enda mer av hvordan Clintons omfattende helseplan båret fram av ektemake Hillary, fjernet teflonbelegget, og svidde fløystempelet fast i 1993 slik at mellomvalget i 1994 ble en katastrofe. Blair lyktes med å erobre sentrum med god hjelp fra museumsvokterne i Labour, som styrket hans troverdighet ved å beskylde ham for høyreavvik. I Tyskland i høst motsto Gerhard Schrøder alle Helmuth Kohls forsøk på å gjøre ham til et radikalt spøkelse. Samtidig oppnådde Schrøder at Kohls anstrengelser plasserte ham selv utenfor det vinnende sentrum.
  • Makta ligger nå der fordi bilarbeideren hos Volkswagen og alle hans og hennes kamerater i vareproduksjonen ikke lenger sveiser stålplater, men programmerer roboter. Den andre personen i husholdet arbeider enten i et omsorgsyrke eller sitter på kontor. Sammen oppfatter de seg som tilhørende den sterkt utvidete middelklassen, og utgjør velgermassen i de rike, vestlige demokratiene som Norge hører til.
  • Men denne velgeren er bare til låns og leser brevene fra banken om renta som politiske løpesedler. Hun og han kan nok la seg begeistre over en generøs Bondevik når han framstår som moderat og løfterik, men svikter når resultatene uteblir og hendelsene tvinger regjeringen ut av sentrum.
  • Her på berget har Senterpartiets parlamentariske krumspring de siste dagene gitt sentrumsregjeringen et fløystempel som kommer i tillegg til en rekke stort sett gufne brev fra banken i høst. Både Thorbjørn Jagland og Jan Petersen følte helt klart at det var blitt bedre plass i midten da de på torsdag uttalte seg bekymret om svekkelsen av regjeringen og de alvorlige konsekvenser for nasjonen.