Alle lamper blinker rødt

Aldri har jeg hørt en statsminister beskrive så dystre utsikter. Jens Stoltenberg forbereder oss på blod, svette og tårer, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GOL (Dagbladet): I begynnelsen av finanskrisa, var både regjeringen og de store organisasjonene forsiktige med å svartmale situasjonen. I stedet pekte de på Norges spesielle fortrinn, Norge som oljenasjon, Norge som råvareprodusent, Norge med penger på bok etc. De framhevet norske reguleringer og norske tilsynsmyndigheter. De pekte på den nordiske modellen. Markedets villskap ville ikke ramme oss så mye som det gjorde i USA. De ønsket ikke forsterke krisa ved å overdrive effektene, siden det i seg selv ville være selvforsterkende. For psykologi er sentralt i en økonomisk krise som det vi er inne i nå. Og massepsykologi av den gale sorten kan få blodet til å fryse i årene på enhver banksjef, investor, husbygger og boligkjøper. Alt stopper opp. Derfor var det ikke uttalte, men veldig tydelige signalet fra Youngstorgets ulike fløyer: Ha is i magen. Vær nøktern i formen. Skap ikke panikk.

Derfor ble jeg litt mer skremt da jeg hørte statsminister Jens Stoltenbergs foredrag på LO Stats kartellkonferanse i går. Han framkalte Kjell Aukrusts «Ludvig-psyke» hos meg og sikkert mange andre. Utenfor Pers Hotel på Gol, hvor de trygge, statsansatte tillitsvalgte var samlet til møte, haglet dessuten meldingene fra OECD, NHO, sjeføkonomer av alle slag og utålmodige representanter for den politiske opposisjonen om nær forestående nedgangstider. Når også den av natur optimistiske Stoltenberg maler veggen svart, da forstår vi at det er alvor.

Han sa følgende: Vi går inn i ei tid med «enorm usikkerhet». Men vi vet så mye at vi står foran en alvorlig økonomisk situasjon. Vi står overfor tilbakeslag som kommer fra verdensøkonomien. Verden har aldri sett maken. Modellene for styring av samfunn og økonomi er ikke testet for dagens virkelighet. USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan har sagt at han ikke forsto hva som skjedde. Hans etterfølger, Ben Bernanke har skrevet store verk om hva som skjedde i 1929, og han vil trolig ta doktorgrad om noen år på det som har skjedd nå i 2008. Men vi kan ikke vente på hans doktorgrad, sa Stoltenberg. Vi må våge å handle, sette i verk tiltak før vi har analyser og sikker viten om hva som skjedde.

Det er betegnende at Stoltenberg nå selv presiserer at han forsterker sin egen ordbruk fra at vi i Norge blir «påvirket» av den internasjonale finanskrisa til utvilsomt å bli «rammet». Og hans enkle forklaring er at når vi selger halvparten av vår produksjon til kunder i utlandet, som plutselig har dårligere råd, så vil vi få solgt mindre, til lavere pris. Oljeprisen er ett eksempel. Norge rammes også av at banksystemet ikke fungerer. Banksjefer på Møre, som trenger å låne noen milliarder i London eller Frankfurt for å låne penger ut til driftige lokale investorer, får ikke lenger lån. Så lenge pengeflyten ikke fungerer normalt, har ikke aktørene tillit til hverandre. «Før lånte bankene fram og tilbake. Nå sitter de på pengene.»

Ikke nytt, men interessant å høre det fra «the horses mouth». Hans motiv for å gi de tillitsvalgte finanskrisas logiske følger med teskjeer, må være å skape forståelse og rom for politiske tiltak. Forståelse og rom for politisk styring. Og et klart ønske om å fortelle verden at det er han som har styringa, at han er sjefen. Annerledes kan vi ikke forstå det. Men også det er en blinkende lampe.

Til nå har regjeringens egenrådighet vært nesten påfallende. Opposisjonens høylytte ønsker om kriseforlik, endringer i statsbudsjettet, sletting av formuesskatt og arveavgifter har prellet av. Nå utelukker ikke lenger Stoltenberg muligheten for skattelettelser, bare de ikke er usosiale som går til de rikeste. Nå ønsker han også dialog med opposisjonen om framtidige krisetiltak. I går varslet han nye tiltak som skal sikre norske arbeidsplasser, få dager etter tiltak som kom i slutten av forrige uke, utvidete eksportgarantier og lånemuligheter til kommunene. Det er ikke nok med en pakke. Det må mange pakker til for å unngå sterk vekst i arbeidsledigheten.

Det er ikke tilfeldig at han understreker dette overfor LO. LO har hentet fram kriseparolen «arbeid til alle er jobb nr. 1». Lånegarantier og vedlikehold av offentlige bygg har hurtigvirkende effekt. De sikrer både arbeidsplasser, gir bedre bygg og virker positivt på økonomien. Det gir ifølge Stoltenberg dobbel gevinst.Dessuten: En krise virker alltid urettferdig fordi en liten del av befolkningen tar den store byrden. Under rekordledigheten på begynnelsen av nittitallet var 6 prosent arbeidsledige. Det betydde at 94 prosent ikke var ledige. Slike resonnementer gir applaus blant tillitsvalgte og moderasjon i det forestående lønnsoppgjøret.