Alle LO-kvinner må med

LO-ledelsens motstand mot Likelønnskommisjonens forslag har ført til et krav som er dobbelt så dyrt og halvparten så treffsikkert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det ble nesten brann i rosenes leir etter at først statsminister Jens Stoltenberg og dernest LO-leder Roar Flåthen rynket på nesa over forslaget fra den regjeringsoppnevnte Likelønnskommisjonen. Den foreslo å gi en ekstra kvinnepott myntet på kvinnedominerte grupper i offentlig sektor. Det ville man ikke på Youngstorget. LO måtte be om utvidet frist for å gi sin høringsuttalelse. Det var tilløp til opprør innad i LO, og lederne for pleiere og pedagoger utenfor LO fnøs og freste over motviljen.

Var det ikke regjeringen selv som hadde bedt om råd fra en tung kommisjon om disse spørsmålene som har ligget uløst i tiår? Det var enighet om den faktiske tilstand, at kvinners andel av menns lønn har ligget nokså konstant på rundt 85 prosent. Det var også hevet over tvil at særlig kvinnedominerte grupper i offentlig sektor, med 3-4 års høyere utdanning, har sakket etter lønnsmessig i forhold til mannsdominerte yrkesgrupper i det private næringsliv. Så hvorfor kneget de sånn på Youngstorget over forslaget om at politikerne måtte spytte i 3 milliarder kroner ekstra til sykepleiere, sosionomer, lærere og førskolelærere etc.? Var gubbeveldet igjen intakt i LO? Var det igjen gutta på gølvet, anført av LO-leder Roar Flåthen og Fellesforbundets Arve Bakke, som rådet grunnen og ikke ville ødelegge frontfagsmodellen som lar industrien bestemme lønnsnivået?

Vi kunne saktens spørre. For vi forsto ikke riktig spillet som foregikk inni de nyrestaurerte kontorlokalene i Folkets Hus. Det var åpenbart vanskelig for LO-ledelsen å akseptere et forslag som var skreddersydd for andre organisasjoners medlemmer, og ikke i samme grad ivaretok mange av LOs lavtlønte medlemmer i hotell og restaurant, renhold og varehandel. Man viste også til kommisjonens egne beregninger som viste at en såpass stor pott som 3 milliarder kroner øremerket til offentlig sektor bare ville redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i offentlig sektor med 1,5 prosent. Det måtte derfor andre grep til, mente LO, og regnet så det skvatt.

Når høringsuttalelsen nå foreligger, virker den besnærende, i hvert fall ved første øyekast. LO-leder Roar Flåthen understreker at kravene koster mer enn det kommisjonen har foreslått. Spørsmålet er om de har den samme lønnsutjevnende effekt. I og med at kravene er mange og ikke så konkrete som kommisjonens kvinnepott, er faren større for at berget føder en mus. Som utallige LO-ledere og tillitsvalgte har erkjent gjennom tidene: én ting er krav, en annen ting er gjennomslag. La oss se på noen av kravene:

Utvidet foreldrepermisjon fra 44 til 52 uker med styrking av fars rettigheter er et krav som mange sterke krefter innenfor de rødgrønne partiene jobber for. Det er ikke usannsynlig at vi ser hele eller deler av forslaget igjen i statsbudsjettet eller i valgkampen. Det vil virke lønnsutjevnende på den måten at «karriereulempene» ved fødselsperm fordeles likere mellom kjønnene. Men slikt tar tid.

Rett til heltidsstilling er et gammelt LO-krav som heller ikke gir strakseffekt, men som det siste året er nedfelt som intensjon i en mengde avtaler mellom LO og offentlige arbeidsgivere. Avtalene vil trolig virke etter hvert. Og med tanke på at 51 000 deltidsansatte kvinner ønsker større stillingsbrøk, vil en slik rett kunne føre til en betydelig inntektsøkning både for dem det gjelder og for kvinner totalt sett.

Likestilling av tredelt turnus og helkontinuerlig skiftarbeid vil formodentlig lyde som musikk i sykepleierleder Lisbeth Normanns ører. Men dette kravet vil møte sterk motstand fra helseforetakene og deres arbeidsgiversammenslutning Spekter fordi det koster for mye. Noen må trå til og betale regningen. Vil helseminister Bjarne Håkon Hanssen gjøre det? Dessuten skaper kravet trolig behov for ytterligere tusenvis av hender i pleie- og omsorgssektoren. Er Jens glad for det?

Økte rammer for oppgjørene i offentlig sektor er det av LOs krav som gjør at Anders Folkestad i Unio trolig godtar forslaget istedenfor å angripe det. Det innebærer at man fra tid til annen kan gi yrkesgrupper i offentlig sektor mer enn gutta i industrien. Men kravet er mindre konkret utformet enn Likelønnskommisjonens kvinnepott og dermed mindre forpliktende. Dermed øker også faren for at hele likelønnssatsingen smuldrer bort. Det vil ingen tjene på. Ikke kvinnene. Ikke LO. Ikke de rødgrønne. Det vet de, alle sammen. Derfor henger sverdet over Jens Stoltenbergs og Roar Flåthens hode til de kan vise til resultater.