Alle norske partiers mor

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

At partiet Venstre i går kunne markere sitt 125 årsjubileum som et livskraftig parti er verdt oppmerksomhet. Det er Norges eldste parti. Det samlet alle tenkelige venstreverdier og -interesser som eksisterte i Norge på 1880-tallet. Venstre representerte folket og distriktene mot embetsmannsstanden og den urbane makt i hovedstedene Oslo og Stockholm. Det har æren for innføringen av parlamentarismen, som igjen bidro til oppløsningen av unionen med Sverige. Venstre var en bred folkebevegelse som tvang igjennom kollektive, partibaserte styringssystemer som ble helt avgjørende for utviklingen av vårt demokrati.

Partiet var for stort og motsetningsfylt til å holde på oppslutningen fra folket og velgerne. Samfunnsutviklingen, overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn og kapitalismen, stimulerte til nye partidannelser. Tre år etter Venstres tilblivelse, ble Arbeiderpartiet dannet. Ap brukte riktignok mange år på å bli et stort masseparti og få makt, og Venstre spilte en avgjørende rolle i norsk politikk i hele mellomkrigstida. Men da hadde også Bondepartiet og Kristelig Folkeparti sett dagens lys, mens Høyre fortsatt var partiet for de konservative krefter. Venstre mistet gradvis sin posisjon som interesseparti, selv om verdigrunnlaget lå fast. I 1985 var Venstre blitt så lite at det kom under sperregrensen og mistet plassen på Stortinget. Man spådde at Venstre ville dø på sotteseng.

Men i 1993 kom en brande vandrende over fjellet fra vest, med store personlige og politiske ambisjoner og med betydelig historisk bagasje. Lars Sponheim maktet det få ville trodd. Han ledet gjenreisingen av partiet og fikk det, med god hjelp, inn i to regjeringer. Nå har partiet 10 representanter på Stortinget og er jevnstort med de andre mellompartiene. Venstre har lagt viktige føringer for valgkampen på borgerlig side. Og partiet kan komme til å avgjøre regjeringers liv og død. Ikke dårlig.