Alle presidentens bøller

Det finnes ingen vestlige sanksjoner som biter på Zimbabwes 84 år gamle diktator, Robert Mugabe, skriver Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går drøftet FNs sikkerhetsråd situasjonen i Zimbabwe etter at opposisjonsleder Morgan Tsvangirai trakk seg fra nyvalget som skulle vært holdt om tre dager. Presidentvalget foregikk egentlig 29. mars i år, men da det ble klart at Movement for Democratic Change (MDC) og Morgan Tsvangirai hadde en klar ledelse, ble resultatene holdt tilbake av Robert Mugabe og hans regjeringsparti Zanu-PF. I tre måneder har Tsvangirais velgere vært forfulgt, skamslått og drept av Mugabes bøller som så flott kalles krigsveteraner. Opposisjonslederen selv har vært fengslet og mishandlet flere ganger, og nå har han tydeligvis fått nok. Taktikken synes å være å vise hvordan Mugabe tyranniserer seg til fire nye år som det utpinte landets president.

Ord som uakseptabelt, dypt deprimerende og sjokkerende strømmer inn fra det internasjonale samfunn, særlig fra USA og EU, men de har liten betydning for utviklingen i Zimbabwe. Mugabes grunnleggende retorikk er bygget på at hvis man lytter til reaksjoner fra vestlige land er det begynnelsen på et nytt Rhodesia og et nytt kolonivelde. Morgan Tsvangirai er kolonialistenes løpegutt, ifølge presidenten som har omgjort det som var Afrikas brødkurv til et av Afrikas mest nødstedte land. Mugabe og Zanu-PFs vanstyre de siste tiåra har kjeppjagd hvite bønder fra veldrevne gårdsbruk og overlatt eiendommen til sine bøller og partifeller som legger jorda øde. Korrupsjon, brutalitet, vold og valgfusk ser ut til å bli ettermæle til mannen som i 1980 tok over makta som opprørshelt og frihetskjemper og skulle bli et eksempel til etterfølgelse på det afrikanske kontinentet. Det verden nå er vitne til er de siste krampetrekningene til et regime som verken har ei framtid i eller noen ideologi for Zimbabwe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle presidentens bøller, for det er faktisk kriminelle bander og få krigsveteraner, har fått frie hender til å herje, lemleste og drepe. Da Tsvangirai søndag trakk seg fra valget tok han utgangspunkt i Mugabes trussel om at alle som stemte på opposisjonen skulle bli drept. Mugabe lovet en krig Tsvangirai ikke ville sende sine velgere inn i. For han visste at presidenten ville holde ord. Spørsmålet nå er hvordan det internasjonale samfunn kan støtte Sør-Afrika og president Thabo Mbeki i å få Mugabes regime til å godta en overgangsregjering. Det er bare en politisk løsning som kan hindre at lidelsene i Zimbabwe dras ut i det uendelige, og det finnes bare én kanal, den sørafrikanske, ifølge informerte kilder.

President Mbekis stille diplomati og hjertelige møter med Robert Mugabe har vakt berettiget kritikk utenfor Afrika fordi lidelsene til folket i Zimbabwe bare øker. I den seinere tid har det likevel hevet seg kritiske røster mot Mugabes terrorstyre fra ledere i Tanzania, Angola og Swaziland i tillegg til Zambia, Botswana og Kenya. Lederen for SADC-landene, som er landene i det sørlige Afrika, sier nå at Zimbabwe er meget pinlig for hele regionen. Det øver i det minste et press på nøkkelpersonen Thabo Mbeki. Om landene vil vurdere økonomiske sanksjoner for å tvinge Mugabe til fornuft er usikkert. Det har de aldri gjort før, men det er liten tvil om at det må være den afrikanske unionen (AU) og SADC som må ta ledelsen for å finne en politisk løsning for Zimbabwe. Økonomiske sanksjoner fra naboland, FN eller EU vil bare gå ut over et folk som allerede mangler mat og medisiner. At EU vil fryse verdier Mugabes toppfolk har gjemt bort i europeiske banker er vel og bra. Restriksjoner på utdanning i Europa for deres barn er også vurdert. Men det er reaksjoner fra regjeringene i Afrika som er nødvendig og som vil ha størst virkning, ifølge den sørafrikanske avisa Mail & Guardian.

Situasjonen i Zimbabwe er prekær. En liten gruppe mennesker, ikke mer enn mellom ti og tjue, styrer nå landet med ryggen mot veggen. Mugabes skyggekabinett, Joint Operations Command, overtok styringa av landet etter valget i mars, og består av landets ledere innen politi, fengselsvesenet, flyvåpen og hæren samt de mest hardhudete toppene i Zanu-PF. Alle er desperate for å finne en vei ut, fordi de vet at det ikke finnes noen vei framover. Situasjonen er så tilspisset at redselen for å bli sittende igjen med svarteper preger alt disse menneskene gjør. De frykter å miste sine privilegier, men mest av alt hva som kan skje hvis folkets hat mot dem løper løpsk. Det hersker visstnok ikke fred blant de desperate maktmenn på toppen heller. Hvorfor skulle Mugabe sist helg ellers uttale offentlig at han er utpekt av Gud og at det bare er Gud som kan avsette ham. Zimbabwes diktator kan komme til å få en overraskelse han ikke liker.