Alle ser deg nå

Hva som skjer med alle de bildene og filmene som de mange tusen overvåkingskameraene tar, er det ingen som vet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Datatilsynet

har ingen mulighet til å kontrollere alle overvåkingskameraene som nå finnes overalt slik at alle ser oss - nesten hele tida. Rundt to tusen har fulgt lovens pålegg om å melde fra om sine monterte kameraer. Ti ganger så mange har ikke gjort det. Hva som skjer med de bildene og filmene som disse kameraene tar, er det ingen som vet. Av og til dukker det opp en snutt på Internett av en eller annen klodrian som driter seg ut på en eller annen måte som andre folk kan le av, eller føle skadefryd over, eller bli sjokkert av. Poenget er at den avbildete ikke aner noe om sin nye rolle som underholdningsartist, verken da hun opptrådte for det skjulte kamera, eller da resultatet ble distribuert i cyberspace.

Justisminister

Odd Einar Dørum vil overlate denne kontrollen til kommunene. Det er kanskje ikke så dumt. Men om det vil begrense monteringen av nye kameraer overalt, er et annet spørsmål. Politidirektør Ingelin Killengreen bekymrer seg over mangelen på personvern og frykter at filmer fra overvåkingskameraer havner på alle mulige avveier, og i enkelte tilfeller kan bli brukt av kriminelle. Utpressing kan tenkes om visse personer har befunnet seg på overvåkete steder der de ikke burde være, til upassende tider, eller i uheldig selskap. Det er nå 500 kameraer i sving i og rundt Oslo Sentralstasjon. Bare seks av kameraene hører politiet til.

Opplysningen er et lite sjokk for en som deltok litt i debatten om politiets seks kameraer da de ble satt opp. Jeg er enig med Killengreen i at det er et tankekors at de andre 494 kameraene er satt i virksomhet nesten helt uten debatt eller bekymring for hva som skjer med filmene og bildene de tar av kreti og pleti i lovlig, privat ærend der kameraene passer på.

Men mest

tankevekkende er den følelsen jeg i et kort øyeblikk får tilbake av det sterke fysiske ubehaget jeg følte i mellomgolvet den gangen vi debatterte politiets kameraer, over å skulle bli fotografert av disse overvåkingskameraene. Den hadde jeg glemt, og ikke følt på lenge, til tross for at jeg flere ganger i uka blir minnet om kameraene hver gang jeg triller handlevogna gjennom sperra inn til Meny på Røa. En TV-skjerm ved denne sperra viser bilder av meg idet jeg passerer. Jeg titter opp og tenker at vakkert er det i hvert fall ikke. Men det er alt. Skjermen henger der som en opplysning om at min handletur blir fotografert. Jeg går likevel tilbake dit for å handle. Så sløv er jeg blitt siden overvåkingskameraene spratt opp overalt som sopp etter regnvær.

Snart kommer

kameraene som kjenner meg igjen, dersom Meny eller andre har lagt inn i systemet at akkurat jeg skal følges særlig nøye. En slik profil kan andre aktører være interessert i å kjøpe for å sikre seg mot bråk, svindel eller annen uønsket atferd. Demonstrasjoner mot storebror-samfunnet, for eksempel. Når strekkodene på varene i handlevogna om et par år blir erstattet av ei lita databrikke til en produksjonskostnad av noen få øre, kan hele min handleliste sømløst bli koplet til overvåkingsbildene og bli en interessant profil. Den kan dyktige selgere få gjort mye med, særlig dersom jeg bruker betalingskort i kassa og setter et digert personøkonomisk bumerke på det hele, komplett med kjønn og alder. Da er det ikke langt til adresse og telefonnummer.

For ikke

å ha sagt noe om hvor kjekt alt dette er å ha nå som frykten for terrorister griper stadig mer om seg. Programvaren kan jo varsle om at en terrormistenkt nettopp passerte inn på Oslo S, eller Gardermoen. Varselet kan enten bare gå til politiet, eller også til NSB, SAS Braathens, restaurantene, drosjene, bussene og butikkene. Vi bare MÅ ha det, ikke sant? Til tross for at vi godt vet vi ikke kan overvåke oss til sikkerhet.

Datatilsynet ledes av sindige Georg Apenes. Han har 27 ansatte til å passe på at alle offentlige og private databaser av alle mulige størrelser og kategorier holder seg til loven. Det er bare ikke mulig. Han må satse på allmennpreventive signaler og at aktørene holder seg både til loven og til folkeskikken. «Men folkeskikken har ikke særlig stor oppslutning nå om dagen. Har den vel?» sier han. Resignert? Nei. Det er håpløst, men han gir seg ikke.