Alle skal med

For å beholde den kreative klassen, må distriktene skape sin egen skole, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HONNINGSVÅG (Dagbladet): Etter premierefesten på filmen «Iskyss» våknet jeg opp til budsjettlekkasjen om milliarder til samferdsel i Nord-Norge. Festivalbyen Honningsvåg skulle endelig få sin cruisekai slik at de gigantiske skipene fulle av euro og dollar slapp å ankre opp i fjorden på sin vei til Nordkapp. Det syntes som enda en grunn til å feire.

Men nyheten spredte seg ikke som ild i tørr mose. Den ble mottatt med velvillig fatning. Her skulle det først avvikles filmfestival, og byens store sønn, filmregissøren Knut Erik Jensen, skulle hylles flere dager til ende. Alle hadde sine oppgaver, fra byens yngste til de eldste. Milliardløftet fra hovedstaden fikk man glede seg over seinere.

Jensen hadde lovet meg at Oslo ville se annerledes ut fra Honningsvåg. Han hadde selvfølgelig rett. På NTB sto Nordkapp filmfestival under «dekkes ikke»: En liten, usnobbete filmfestival.

Selv om Finnmark tok storeslem i Haugesund noen uker tidligere med Kautokeino-opprørets fem priser og Jensens æres-Amanda, ble kameraene slått av da den røde løperen var rullet inn. Nils Gaup kunne hylle sin regissørkollega uforstyrret på nachspiel i Jensens «container» i Honey Bay. Hadde det skjedd i Wergelandsveien i Oslo ville det utvilsomt vært dekket på kultursidene under klisjeen «alle var der».

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det er i Oslo det angivelig skjer. Til nød i Bergen, Trondheim og Stavanger. I dag presenteres en undersøkelse på Citisense 08, en konferanse i Larvik om byutvikling. Den viser at den såkalte kreative klassen, et begrep lansert av økonomiprofessoren Richard Florida, søker seg til byene og sammen med likesinnete.

Mens det før handlet om arbeidskapital, handler det nå om kreativ kapital, ifølge Florida. Og det holder ikke bare med arbeidsplasser og god kommuneøkonomi når man skal tiltrekke seg de beste hodene. De krever mangfold og armslag. De fire T’er; talent, toleranse, teknologi og territorium. Det siste vil si byrommets utforming slik som arkitektur, parker og infrastruktur. Alt annet enn det den norske politiske debatten synes å handle om akkurat nå. Skal vi tro den, hater nordmenn at vi har fått et arkitektonisk landmerke i Bjørvika, og alle som bidrar til mangfold bør sendes tilbake der de kom fra.

I andre land lykkes byene som har tatt Floridas teorier på alvor. De har større vekst, mer velstand og mer innovasjon. Der den kreative klassen trives, trives alle. Derfor er teorien om den kreative klassen utgangspunktet for et større prosjekt som Statens vegvesen har tatt initiativet til. Vegvesenet er opptatt av at byene sprer seg i form av store kjøpesentre utenfor byene. Det er ulønnsomt, fører til mer bilbruk og sliter på veiene. Kartleggingen av den kreative klassen skal bidra til en mer bærekraftig og konkurransedyktig byutvikling, håper man.

Hvis vi overfører Floridas teori til norske forhold, vil ikke en småby som Honningsvåg ha en sjanse i kampen om den kreative klassen. Men kanskje ligger redningen i en annen skole, som en filmregissør som Knut Erik Jensen er eksponent for. Når kulturen likevel blomstrer på Magerøya i form av revy, musikk og film, skyldes det som alltid lokale ildsjeler, men like mye Arbeiderpartiets slagord i praksis: Alle skal med. Gamle som unge, talentene som de glade amatører. Det skaper bredde og mangfold, men gir også rom for enerne.

Stoltheten over Jensens suksess er ikke bare utslag av norsk lokalpatriotisme, men nettopp vissheten om at den er sprunget ut av det lokale kulturlivet og har inspirert andre til å følge etter. Jensen kunne flyttet til Oslo og laget enda en film fra Grünerløkka, men har i stedet gitt tilbake til hjemfylket ved å løfte fram nordnorsk kultur og bruke lokale krefter. Derfor var det flere unge filmspirer på siste helgs filmfestival som var klare til å ta opp arven og bygge videre på den.

Ifølge den norske kartleggingen har 50 prosent av den kreative klassen samlet seg rundt de fire største byene. Innovasjon og teknologi er avhengig av et større miljø og infrastruktur, men kulturlivet vokser fra egne røtter. Hvis bedre veier ikke skal øke farten på flyttestrømmen, må røttene gis næring og pusterom.