Alle skattene våre

For president Ronald Reagan var skattelettelser et virkemiddel til å krympe offentlig sektor. Det er en økonomisk sammenheng som gjelder også i dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LADY GODIVA protesterte mot skattetrykket hennes mann jarl Leofric av Mercia hadde lagt på innbyggerne i Coventry i Warwickshire rundt 1050. Han lovet å sette dem ned hvis hun red naken gjennom byen midt på dagen, og holdt sitt løfte da hun tok ham på ordet. På den tida ble skatter innkrevd som fantasifulle avgifter, noe som kom på moten igjen her til lands etter krigen. I dag henger de som møllesteiner om Jens Stoltenbergs hals. Oppkreverne i det gamle Egypt målte ut skatter etter forbruket av kokeolje. Salt har i flere omganger vært avgiftsobjekt. I dag er det for eksempel drivstoff og dokumenter.

Frederik 5 av Danmark-Norge brukte koppskatt for å finansiere sine rustninger mot Russland. Koppskatt betyr at fattig og rik betaler samme beløp, og det syntes Margaret Thatcher var et fint prinsipp. Italienske bystater skattla handelseiendommer når krig truet, ofte flere ganger i året, på tolvhundretallet. Den britiske statsministeren William Pitt innførte inntektsskatt i 1798 for å ruste opp da kronen ble truet både av ideene i den franske revolusjonen og franske soldater.

FINANSIERING av krig og forsvar er den røde tråden i skattehistorien. Den første verdenskrigen fikk fart på inntektsskatten i USA. Forbindelsen mellom skatt og velferdsstaten ble for alvor etablert under Roosevelts New Deal for å dempe virkningene av det økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida. Gjenreisningen etter den andre verdenskrigen la tunge skattebyrder på folk i de vestlige demokratiene. I Norge gled gjenreisningen over i finansiering av velferdsstaten under Arbeiderpartiets ledelse, men Erik Brofoss nektet for å ha sagt at «Det er ganske pussig hvor meget folk kan tåle av skatter, når de bare først venner seg til dem», slik han ble referert i 1947.

I USA sviktet balansen i systemet da president Lyndon B. Johnson ikke ville øke skatter og avgifter for å finansiere Vietnamkrigen. Det utløste en sterk inflasjon som drev skarer av lønnsmottakere inn i skatteklasser beregnet på rikfolk, og la grunnen til skatteopprøret som bar Ronald Reagan inn i Det hvite hus i 1980. Ideologien bak dette opprøret som raskt ble internasjonalt, er fortsatt sterk og levende også i norsk politikk. Sist Høyre var stort ble det kalt dynamisk skattepolitikk. Dagens versjon som kalles «Nok er nok» ser ut til å kunne løfte Høyres Jan Petersen helt inn i på statsministerens kontor etter valget. Mens Petersen svever fra studio til studio på sine 28 prosent kapitalskatt og oppslutning, meldte NTB på fredag at byrået ikke dekket pressekonferansen til sentrums statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik i Orkanger. Bondevik er nå mest aktuell som Jens Stoltenbergs sannhetsbevis for at Høyres skatteletteløfte på 40 milliarder bare er valgflesk.

FOR RONALD REAGAN var skattelettelser et virkemiddel og delmål. Hovedmålet var å fjerne staten fra folkets rygg, som han sa. Lavere skatter betyr mindre stat. Likt skoletilbud til alle, like gode helse- og omsorgstjenester, like gode veier og annen infrastruktur i alle strøk av landet, oppnås ved å bruke skatt til å omfordele mellom fattig og rik. Grunntesen i Reagan-revolusjonen, nå seinest artikulert av Høyres Kristin Krohn Devold i «Redaksjon 21», er at dette ordner folk best selv, uten innblanding fra byråkratier. Når mange mener at velferdssamfunnet svikter ved å plassere foreldrene på dårlige sykehjem og barna i klasserom der malinga flasser, sier de «yeesss» til Krohn Devold, og «hit med penga». De stoler ikke på Jens Stoltenberg når han lover å bruke skattene til å gjøre verdens beste land enda bedre.

Forskjellene forsterkes ved at de rike som får lavere skatt, kan kjøpe dyre skoler til sine barn og dyre sykehjemsplasser til sine foreldre. Det underfinansierte fellesskapet sitter igjen med ansvaret for dem som henvises til et utarmet, offentlig skole- og helsevesen.

SKATTELETTELSER er ikke gratis, men en statlig utgift. De er alternativet til at staten bruker pengene direkte i henhold til et vedtatt lovverk for å oppfylle folks rettigheter. Regner man på denne måten, er de statlige utgiftene i USA på samme nivå som i Norge. Men den amerikanske modellen som nå er på full fart inn i Norge, gir konsekvent mest til dem som allerede har mye.

Markedet vil ikke levere gode helse- og omsorgstjenester til alle nasjonens borgere, bare noen. Markedet finansierer ikke folks pensjoner, eller skaffer oss billig transport og infrastruktur. For ikke å snakke om høyere utdanning til en akseptabel pris. Og markedet har ingen omsorg for miljøet.

Men verken Arbeiderpartiet eller sentrum klarer å forklare hvorfor det er riktig å finansiere offentlige oppgaver med skatter og avgifter. Statsminister Stoltenberg lykkes ikke med å formidle at han vil omfordele ved å gi skattelettelser til midlere og lave inntekter, og øke skatten for de rike.

Arbeiderklassens sønner og døtre har utdannet seg opp i middelklassen, og tror Stoltenberg vil flå dem for å finansiere «vanskeligstilte» som de ikke lenger føler solidaritet med.