Alle spels mor

Det er i år 50 år siden Spelet om Heilag Olav ble framført første gang på friluftsscenen på Stiklestad. Aldri har interessen og oppslutningen vært større enn nå. Neste uke er det igjen Olavsfest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FRILUFTSSCENEN

og kultursentret på Stiklestad ligger plassert mellom vide åkrer og langstrakte trønderlåner. Kommer du bjørkealleen opp mot kirken de tre kilometerne fra Verdalsøra, fornemmer du at du befinner deg i et maktområde. Denne delen av landet har alltid utgjort et alternativ til sentralmakten. Og tar du en titt på ordførergalleriene fra Stjørdal til Steinkjer, vil du finne få med prestekrager eller offisersuniform. Embetsmennene ble kastet ut i 1837, men allerede kong Olav den hellige visste at han måtte erobre trøndelagsbøndene om han skulle få kontroll over landet.

Han tapte rett nok slaget i 1030, men vant Norge, for sin ætt og for den nye religionen som hadde vist seg som et potent redskap i hendene på erobrere og fyrster i hele Europa allerede fra sein romertid.

DERFOR HAR

Stiklestad hatt en spesiell plass i norsk politikk. Hit kom Johan Sverdrups menn med Bjørnstjerne Bjørnson i spissen i begynnelsen av 1880-åra, da det ennå var usikkert om venstreflertallet ville seire i kampen om Stortinget og parlamentarismen. Den nyvalgte kongen fra 1905, Haakon 7., tok en snartur til Stiklestad like etter kroningen.

Her samlet den politiske landseliten seg i 1917 da kampen sto mellom Venstre og det nystiftede Bondepartiet om retten til å forvalte det nasjonale. I 1930 var stedet sentrum for både kirkejubileum og nasjonaljubileum. I 1972 og 1994 var det EU.

NÅR DU SITTER

i amfiet, ikke langt unna der man antar at slaget sto i 1030, og selv uten publikum på benkene eller aktører på scenen, kan du godt forestille deg kong Olavs hærmenn myldre fram over bakketoppen, ryttere i full galopp over den grønne vollen der gardfolket på Sul havner midt i en åndskamp om det menneskesynet som var og det som skulle komme, som samtidig knytter an til et europeisk kulturelt fellesskap. Jeg har opplevd Olav Gullvågs Spelet om Heilag Olav noen ganger siden starten i 1954.

Til å begynne med syntes jeg den nasjonale patos og de religiøse svulstighetene ble litt av en munnfull. Det hjalp selvsagt heller ikke at man måtte lide seg gjennom forestillingen på benker uten ryggstø og ofte med et hav av paraplyer foran. Det hendte nok at jeg følte større nærhet til værgudene enn til Kvite-Krist. Men jeg har med åra begynt å se på stykket og den årlige begivenheten på Stiklestad med nye øyne. Ryggstø er det også blitt, og i år skal et fulltallig symfoniorkester ledsage dramaet med Paul Okkenhaugs musikk fra ny orkestergrav.

50-ÅRSJUBILANTEN

er etter hvert blitt en del av en større bevegelse. Spel, med motiv fra lokal historie, er blitt et viktig innslag i det kulturelle Sommer-Norge. Det fins nå knapt ei bygd med respekt for seg selv som ikke inviterer til slike teateropplevelser. I 1997 ble det laget 80 registrerte oppsetninger. I dette perspektivet er Stiklestad-spelet virkelig alle spels mor. Men det har internasjonale røtter. Professor i teatervitenskap Jon Nygaard trekker linjer tilbake til antikkens teater. I en artikkel i standardverket «Stiklestadspelet» (Schibsted 2003), redigert av Yngve Kvistad, skriver Nygaard at «historiske spill og friluftsspill er den teaterformen i Norge som i størst grad rekrutterer et nytt publikum». Han tror at denne tradisjonen kan legge grunnlag for nye oppfatninger av hva teater er.

Direkte fra miljøet rundt spelet kan vi telle tolv personer som er blitt profesjonelle skuespillere på riksplan, slike som Ståle Bjørnhaug og Paul Ottar Haga. De lokale amatørene gir teaterkunsten en ny dimensjon fordi de er fra stedet der historien i stykket utspiller seg. Her er folk som profesjonelt kan svinge ljåen når graset på vollen skal høstes før slaget.

HISTORIE ER PÅ

mote i film og sakprosa akkurat nå. I Lilleasia - dagens Tyrkia - avdekkes gresk-romerske byer, med amfiteatre, bibliotek og bordeller. Santiago de Compostela er innlagt i turistrutene gjennom Frankrike, Spania og Portugal, og krigsminner som Waterloo og Auschwitz er innslag i unge menneskers dannelsesreiser.

Aktiviteten rundt Stiklestad kan sees i dette perspektivet. Da nasjonen Norge skulle skapes etter 1814, grep datidas historikere tilbake til vikingtida for å vise at nordmenn var av et spesielt folkeslag. Men etter hvert som 1905 og 1945 kom på avstand, avtok den nasjonale raptus. Når den gjenoppstår i dag, kan det sees som en forsvarsreaksjon overfor den moderne globaliserte kulturindustrien.

Mennesker over hele verden samler seg om etniske, religiøse og kulturelle uttrykk for å bygge opp under sin egen identitet. Stiklestad-spelet er et middel til å skape et sterkere «vi» i en tid da «de andre» banker på vår dør. Men Stiklestad-spelet er nok ikke noe for David Letterman.