Aller siste sprik

Lang, lang rekke, nok en liberaler ut av Frp går.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det burde ikke

ha kommet som et sjokk på ledelsen i Frp. Økonomen Torgeir Høien passet aldri helt inn i partiet. Han var for velutdannet, for velkledd, for veltilpasset, for, vel, du kunne nesten mistenke ham for å ha ideologiske anfektelser der han på sobert sørvestlandsk framførte sine markedsliberale teorier. Det eneste Frp-ske over ham var at han talte hele det etablerte økonomlauget midt imot. Det gjorde ham til et nyttig våpen i partiets korstog mot det Carl I. Hagen foraktfullt kaller skreddersømøkonomene, besserwisserne i Finansdepartementet, Norges Bank og forretningsbankene som ikke tror det er særlig smart å fyre opp økonomien med for mange oljemilliarder.

Det vil si

de aller fleste. Hver gang de lo av Hagens finanspolitikk, ble Høien sendt i krigen. Mens Hagen ellers ikke var kjent for å dele rampelyset, delte han gjerne byline med økonomen fra Jæren når han henvendte seg til leserne av Dagens Næringsliv. Eller de satt skulder ved skulder i sofaen på «Holmgang» når Hagen skulle balansere budsjettet mot samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg.

Da var Torgeir Høien god å ha. Han var voksenutgaven av 1980-tallets liberale wonderboys Tor Mikkel Wara og Pål Atle Skjervengen, som i likhet med Høien heller hoppet av enn å følge etter der Hagen hoppet. Den gangen til høyre, denne gangen til venstre.

Når Høien

melder seg ut av partiet et snaut år etter at han ble valgt inn i sentralstyret, er det ikke fordi han har oppdaget at det var en gedigen misforståelse å melde seg inn. Nei, det er snarere Frp som har meldt seg ut av Høiens markedsliberale ideologi og inn i LOs kooperative verden.

Skal vi tro økonomen. Og det er det nok mange som vil. Hans kritikk av Frp's politikk er som et ekko fra Høyre. Frp har dreid til venstre, forlatt markedsøkonomien og blitt statens beste venn. Da Hagen på fjorårets landsmøte la fram forslag om et statlig strukturfond, gikk det nyvalgte sentralstyremedlemmet rett i opposisjon og ble der.

Høien mener

Frp's økonomiske politikk spriker i så mange retninger at han ikke lenger klarer å forsvare den. Partiledelsen beklager at Høien ikke velger å bli og kjempe for sitt syn, men økonomen har vel sett hvordan det har gått med hans ideologiske forgjengere når de har utfordret Hagen. De har ikke hatt en sjanse. Å være ideologisk prinsipiell i Frp er mer miserabelt enn å være homse i KrF.

Ironisk nok har Høien selv lagt grunnlaget for den politikken han nå tar avstand fra. Som en av Hagens viktigste økonomiske rådgivere i mange år fôret han partiet med faglige argumenter for å bruke flere oljemilliarder. Med stigende uro må markedsliberaleren ha sett at hans partifeller stadig oftere brukte argumentene til å forsvare nye velferdsordninger og økte offentlige utgifter. «I et av verdens rikeste land» ble Frp's mantra.

Det var jo

slett ikke meningen. Tvert imot så Høien i oljemilliardene en historisk mulighet til å bygge ned statlig eierskap og bygge opp det private. Frp var sjarmert av den ideen i to sekunder og satset friskt på IT Fornebu, en av de få og snodigste næringspolitiske seirer partiet kan ta æren for. Men det ligger flere velgere i penger til folk flest enn i kaffebarer til datanerder. Pengefolket stemmer likevel Høyre til de blir blå i ansiktet, mens i LO sitter velgerne løst. Hm, kanskje vi heller skal bli det nye Arbeiderpartiet? tenkte Hagen.

I motsetning

til verstingene Vidar Kleppe og Jan Simonsen går Torgeir Høien frivillig. Han er en dannet mann som begrunner sin utmelding med saklig uenighet, ikke personlig strid. Det er en slik mann Hagen forgjeves ønsker skal finne seg til rette i partiet for å gjøre det stuerent og spiselig for sin borgerlige lillesøster. Det eneste en Per Sandberg har til felles med Erna Solberg, er en hang til smugrøyking.

Det er mulig Hagen nå må avfinne seg med at Siv Jensen er det nærmeste han kommer Høyre. Hun er dessuten til å stole på. Hun vil følge ham i tykt og tynt, til høyre og til venstre. Og tilbake igjen.