’Allo, er du norsk?

Problemet med Manuela er ikke hudfargen. Det er verre enn som så, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Manuela Ramin Osmundsen ankom Slottet torsdag kveld i svigermors rogalandsbunad, tenkte jeg at Frp hadde vunnet. Med sine beskyldninger om manglende lojalitet til Norge, hadde partiet tvunget henne inn i det norskeste av klesplagg. Hva er vel mer norsk enn en Arbeiderparti-statsråd i bunad på slottsmiddag? Det signaliserer både nasjonal stolthet, folkelighet og en forakt for Akersgatas jålete terningkast, som andre kvinnelige politikere har oppfordret til å demonstrere mot nettopp ved å ikle seg den uangripelige folkedrakta.

Eller kanskje det var på ironisk, som min nevø pleide å si før han knakk voksenkoden. En variasjon av den nye humorens raljering med tabuer, et visuelt «Hallo-i-uka»-spark til partiet som mener det ikke holder med rødt pass for å sitte ved Kongens bord. Det ville også vært norsk, det å være blant landets ypperste og likevel ikke ta seg selv for høytidelig.

For alt jeg vet er bunad den nye likestillingsministerens foretrukne festantrekk. Etter 16 år i landet har vel ikke den Martinique-fødte, norsk-franske statsråden unngått å bli miljøskadd. Det kunne også være en markering av en ny stil i forhold til hennes forgjenger, som kunne se ut som hun kom rett fra shopping i Paris. De to har tilsynelatende ikke mer til felles enn fornavn som innbyr til en overflatisk fortrolighet. Ramin Osmundsen er snart Manuela, slik Bekkemellem Orheim raskt ble Karita og Svarstad Haugland ble Valgerd, for ikke å snakke om Gro.

OK, så har hun bestått også den delen av norsktesten: kvinnelig politiker vi er på fornavn med, fordi de har etternavn som ikke går inn i en tabloid tittel. Manuela har allerede forsikret at hun liker å gå på ski, men bør snarest vurdere å stille opp i en reportasje i et helgemagasin i et litt ufikst skiantrekk. Monarkiet har overlevd på ufikse anorakker og boblejakker i generasjoner. Reportasjen må gjerne hentes fra ei hytte med utedo, hvor hun leser den siste til Anne B. Ragde. Kan hun dessuten få seg en fartsbot på vei hjem fra handletur i Sverige og så legge seg flat, er hun norsk som noen.

Frp tar selvfølgelig feil når partiet mener Manuelas franskhet er et problem. Det mest unorske og politisk ukorrekte med Manuela er ikke hennes hudfarge eller fødested; det er at hun er en eliteutdannet jurist fra Oslo vest. I likhet med Jonas Gahr Støre har hun fått jobben ut ifra faglige kvalifikasjoner, ikke fordi hun har slitt seg opp gjennom partiorganisasjonen, stekt vafler og drukket kaffe i samfunnshus landet rundt. Som ham er hun en flerspråklig, lynskarp og dannet flinkis, en som i politikken kan beskyldes for å være karrierist. Verre kan det ikke bli her i landet. Vi tolererer kanskje flinkiser som ikke gjør skam på oss i utlandet, men på hjemmebane foretrekker vi folk med mangler og svakheter. Flinkisen Jens Stoltenberg måtte fortelle alle om sin bekhterev, for å vise at han ikke var feilfri.

Manuelas karibiske bakgrunn er tvert imot det som veier opp for hennes vellykkete liv på vestkanten og dermed gjør henne mer norsk. Hun har måttet slite for å tilpasse seg et nytt land og en ny kultur; hun vet hvordan det er å være annerledes, å ha et bein i det gamle og ett i det nye, og hun har følt den diskrimineringen hun er satt til å bekjempe. En grunntanke i likestillingsarbeidet er betydningen av representasjon. Kvinner skal være representert, fordi deres erfaring og kunnskap er annerledes enn menns og derfor bringer noe viktig til bordet. Manuela representerer en ny og voksende gruppe i landet: nordmenn med innvandrerbakgrunn og tilknytning til flere kulturer.

Den erfaringen er ikke dum å ta med i debatten. Seinest i gårsdagens VG kom det til uttrykk. Mens Carl I. Hagen har tatt til orde for at foreldre skal få gi barna sine ris, sier Manuela at hun vokste opp i en kultur der fysisk straff av barn er utbredt og derfor tar avstand fra det. – Nettopp fordi jeg er kjent med dette fra min kulturelle bakgrunn, er jeg stolt over å være statsråd i Norge hvor det er nulltoleranse mot å slå barn, sa barnestatsråden.

Det hørtes nesten litt norsk ut. Å slå barna sine er det i hvert fall ikke.

Norsktesten er ikke så enkel og entydig lenger. Noen folkelige og tradisjonelle fellestrekk henger igjen, men når alle spiser sushi er det ikke like avgjørende om du spiser fårikål. Begrepet norske verdier blir stadig utfordret, likeledes hva det vil si å være nordmann. For en rikspolitiker er det imidlertid bare en lakmustest som teller, hvis du skal bli folkekjær. Blir du parodiert på Hallo-i-uka, er du inne. Da kan det være en fordel å være den som sier ’Allo, ’allo.