Alltid og uansett

God fotball er en type triumf alle mennesker drømmer om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var da jeg begynte å se tvers gjennom storskjermen, tok meg ut på baksiden, forserte kablene og møtte menneskene på banen direkte – at jeg skjønte jeg var gal. Fotballgal. Sammen med noen hundre andre mennesker hadde avstand, teknologi og naturlover opphevet seg selv. På fotballpuben trodde vi selvfølgelig at spillerne kunne se og høre oss, vår hyllest, våre kloke tilrop og vår sitrende begeistring når laget danset seg fram mot Vålerengas mål. I noen timer var Bekkestua og Nadderud – som mine kolleger elsker å omtale som «et forblåst veikryss i Bærum» – omgjort til en filial av Rio.

DE FLESTE VIL si at det er like lett å få til som å lære en gris å fly. Bærum har liten tradisjon for offentlige følelser, inderlig allsang og skvulpende patriotisme. Her er den dristig som våger å bygge et ekstra karnapp på villaen. Men det var før Ingebrigt Steen Jensen og hans disipler startet et prosjekt som var naturstridig: Å omskape bandykjempen Stabæk til et topplag i norsk fotball.

Det hjelper at Ingebrigts entusiasme har størrelse og tyngde som et gjennomsnittlig snøskred. At kjeften får en breiflabb på fisketorget i Bergen til å virke sky og tillukket. Den som blir truffet av denne entusiasmen merker det for livet.

DYPEST SETT handler det likevel om fotballens helt særegne kvaliteter. Mens nesten alle andre fellesskapsarenaer i samfunnet forvitrer eller forsvinner, har fotballen bak seg tiår med vekst i alt som kan måles.

Fotballens kraft skyldes at den forener noe som tilsynelatende er som ild og vann: En glassklar logikk er forbundet med alt som finnes av undring og drømmer. Systemet er jo så enkelt: Den som får fleste mål vinner. Men herfra oppløser og samler verden seg i flere variabler og kombinasjoner enn noen datamaskin kan beherske. Det er kort vei fra triumf til katastrofe.

DET ER DENNE usikre skjønnheten vi søker i fotballens fellesskap. Vi vil begeistres og gremmes sammen med andre, de som skjønner våre følelser og kan sette ord på dem. I fotballen er det fremdeles lov å legge hemningene igjen hjemme. Det er ingen som reagerer på at vi konsekvent omtaler laget som oss eller vi. Laget er selvfølgelig spydspissen, men strengen og buen er supporterne og lokalsamfunnet. Derfor er Stabæks slagord: «Alltid. Uansett». Her handler det om gjensidig utvikling av identitet. Dette er det egentlige fundamentet for klubber som vil overleve i eliteserien.

DET ER DETTE Stabæk er i ferd med å klare. Røttene vokser dypere fordi satsingen på unge og familier er bred. Her er heller ingen sosiale stengsler av betydning, i seg selv et klart avvik i forhold til områdets tradisjoner. Slik oppleves at fotball er umulig i entall. Bare i begrenset grad gjelder pronomener som jeg og du. I fotball er det «vi» og «oss» som gjelder. Kanskje er det samfunnets aller siste vi.