Alltid oppover

Nesten alle gir seg på topp. Eller helst like før de tror det hele vil gå skeis. Altfor få våger å ta nedturen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skøyteløperen Johann Olav Koss la opp da han hadde fått nok jubel. Bjørn Dæhlie, den alltid sympatiske skiløperen, ga seg da han ikke kunne oppnå mer. Are og Odin gikk solo. Lista er lang, og det kommer alltid nye som gjør det samme: gir-seg-på-topp-klisjeen. Det er stort sett bare politikere som holder løpet ut, og det skal de ha. Men det kan være grådigheten som driver dem, og da er vi like langt.Det er noen ganger bra at folk gir seg på topp, eller tror når de har oppnådd det som skal til. Utøveren, kjendisen, eller hvem det er har fått nok av seg selv, og det har som regel folk også. Det er noe ufrivillig komisk når B-kjendiser sier de ikke lenger vil i mediene. Ikke fordi mediene omtaler det, men fordi det trolig bunner ut i at de ikke lenger er å regne med. At de ikke lenger blir sett uansett.

Å gi seg på topp, er en feig handling. Det å ikke vise fram sin svake side, er som kjent også en svakhet - selv om det bare kan oppfattes som ord. De fleste som har levd litt, vet jo at ting kan gå skitt. Eller at det er sånn livet er. Jeg mistenker de som gir seg akkurat til det riktige tidspunktet, fordi de kanskje har bygd seg opp nok ære og status til å trekke seg tilbake, for å ha skjulte motiver. De vil enten ha den aller siste applausen eller en god start på neste fase i livet. Eller helst begge deler. Det kan jo være en del spenn å hente. Den synlige og kalkulerte tilbaketrekningen vekker gode minner hos folk, som i en nekrolog. Den siste applausen, trampeklappet, som forteller at hun eller han var god, er en rus i seg selv. Kjell Bækkelund er forbildet til mange kunstnere og artister som legger på avskjedsturneer år etter år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvor blir det av langrennsløperen eller mennesket som våger å stå løpet ut? Som kan si etter å ha gått i mål at han eller hun er fornøyd med en 15. plass? Eller fotballspilleren som ikke legger opp, men dumper ned sakte, men sikkert i divisjonssystemet - og gjør det med glede? Eller artisten som opptrer for stadig færre? Var det ikke nettopp gleden over å spille fotball, gå på ski eller stå på en scene - uansett størrelse - som gjorde at han eller hun begynte med det? Ved å vise forfallet vil han eller hun fortelle folk at det er lov å være nest best eller bare seg selv. At det er lov å være enda dårligere, og likevel ha det fint.

Og løfter vi blikket en smule, gløtter på livet ellers, for eksempel i arbeidslivet, så bør vi også tillate mennesker å være mennesker. At folk må få arbeide i sitt tempo, på sin måte. Det er dessverre en altfor naiv tanke, men det er lov å håpe.Også når folk blir syke og gamle, og begynner å forsvinne i seg selv. Det er kanskje da de virkelig trenger å bli sett? Ikke etterpå. Da er det for seint.