Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Alltid på en fredag

Er det noe man kan være sikker på når det gjelder opptøyer i muslimske land, er det at de trappes opp i forbindelse med fredagsbønnen, skriver Jan-Erik Smilden.

En folkeansamling i Bangladeshs hovedstad Dhaka setter fyr på et amerikansk flagg i protest mot en antimuslimsk film offentliggjort på nett. Foto: AFP PHOTO/Munir uz ZAMAN/NTB Scanpix
En folkeansamling i Bangladeshs hovedstad Dhaka setter fyr på et amerikansk flagg i protest mot en antimuslimsk film offentliggjort på nett. Foto: AFP PHOTO/Munir uz ZAMAN/NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANGE MUSLIMER ber forskriftsmessig fem ganger om dagen, men ingenting kan måle seg med det som skjer fredag formiddag. I og utenfor moskeer over hele den muslimske verden og i andre land der det bor muslimer, samler folk seg i fellesskap — for å be og å høre bønnelederen tale. Slik har det alltid vært.

Men fredagsbønnen er ikke alltid og overalt bare en religiøs seremoni, men også en politisk manifestasjon. Da ayatolla Khomeini tok makta i Iran i 1979, varte det ikke lang tid før ropene «død over USA» og «død over Israel» lød gjennom høyttalerne, ikke minst fra Teherans universitet.

Fra sine mange talerstoler brakte sjiamuslimske ledere ayatolla Khomeinis ofte konfronterende budskap ut til massene — som deretter satte i gang demonstrasjoner, om saken var viktig nok.

Fredagsbønnen spilte også en svært viktig rolle under den såkalte arabiske våren, i land som Egypt, Tunisia, Jemen og Syria. I Syria begynte det med fredelige demonstrasjoner, men nå er det først og fremst den væpnede konflikten som rår.

I DAG VAR DEN FØRSTE FREDAGSBØNNEN etter terrorangrepet mot det amerikanske konsulatet i Benghazi i Libya tirsdag kveld. Som ventet gikk muslimer i titusentall ut i gatene i en rekke land. Det var ikke for å beklage Benghazi-terroren, men for å protestere mot den amatørmessige antimuslimske filmen «Muslimenes uskyld», som under en håndfull amerikanere har ansvaret for.

I Egypt hadde president Mohamed Mursi fra Det muslimske brorskap oppfordret til fredelige demonstrasjoner foran moskeer i formiddag. Mange fulgte oppfordringen, men de mest militante kom nok en gang i kamp med en politistyrke som vel kan skyte med tåregass, men som også uhindret lot demonstrantene fire det amerikanske flagget ved USAs ambassade tirsdag kveld.

Mursi har vært langt mer kritisk til «Muslimenes uskyld» enn til Benghazi-terroristenes skyld. Det har gitt demonstrasjonene legitimitet, hatt en spredningseffekt og ikke minst — forsuret forholdet til USA.

Brorskapet innså tydelig at det kunne bære galt av sted tidlig i ettermiddag og ba derfor tilhengerne om bare å samle seg på Tahrir-plassen — for på den måten å få full kontroll over situasjonen. Det klarte verken politiet eller brorskapet ikke.

Det gikk slag i slag ut over ettermiddagen. Den tyske ambasssaden i Sudans hovedstad Khartoum ble satt i brann, og den britiske ambassaden rett ved siden av ble angrepet. Deretter gikk mobben mot USAs ambassade i byen. Samtidig klarte demonstranter å komme seg inn i den amerikanske ambassaden i Tunis.

I Sudan og Tunisia har det vært en sikkerhetssvikt, med eller uten overlegg. Ingen burde vært overrasket over at noe ville skje. 

MEN FREDAGSBØNNER kan være så mangt. I strengt kontrollerte stater må bønnelederne stort sett holde seg til det de politiske lederne vil de skal si og gjøre, enten det er å protestere eller ikke.

I land der det er ustabilitet har politikerne mindre handlingsrom. I så henseende har det antatt relativt svake styret i Libya likevel bidratt til å trappe ned konflikten. Det bør landets politikere få ros for.

I Jemen har politi og militære gått hardt til verks mot demonstrantene, men de har et stort problem. For der retter raseriet seg like mye mot amerikanske droneangrep mot al-Qaida-grupper, hvor resultatet ofte blir flere drepte sivile enn «terrorister».

Verdens muslimer har selvfølgelig ytringsfrihet og dermed rett til å si hva de vil om «Muslimens uskyld». Fredfulle protester skader ingen. Men det er når demonstrasjonene tar fullstendig av og ender i voldsbruk, vandalisme og provokasjoner at grensene overskrides. Her har både politikere og religiøse ledere et stort ansvar.

EN RELIGIØS LEDER er ofte en meget respektert mann og har derfor stor innflytelse over de troende. Det finnes både moderate og militante ledere, det finns de som maner til forsoning og tilgivelse, og det finnes de som ønsker hevn og voldelige aksjoner. De førstnevnte er i flertall, mens de sistnevnte oftest gjør størst skade.

Men i realiteten er den enkelte muslim ansvarlig for sine handlinger, slik individet også er det i resten av verden. Vi vet at mange muslimer blir såret inn til hjerterota av filmer som «Muslimens uskyld».

Men der er ikke nødvendig å sette Midtøsten i brann av den grunn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media