Almisser for vold

Voldsoffererstatningsloven er til revisjon og skal få klarere regler for hvem som kan få erstatning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN GUTT PÅ 18 blir stukket ned med kniv utenfor en restaurant i hovedstaden og dør etter kort tid av skadene han ble påført. Hans foreldre og søsken når ikke fram til sykehuset mens han ennå er i live. Deres sorg er nær uutholdelig i dager, måneder og år som følger, de greier ikke å skjøtte arbeidet sitt i lange perioder, og har et betydelig inntektstap og store utgifter i tillegg til all den smerte de føler. Gjerningsmannen blir raskt pågrepet, og rettssaken følger vel innarbeidet norsk rettsskikk, med aktor, forsvarer, dom, anke og endelig dom. Den domfelte, jevngammel med den drepte, blir idømt erstatningsforpliktelse overfor den dreptes etterlatte, men har verken inntekt, formue eller forsikring å ta av. Hvem skal da betale?

DETTE ER ET spørsmål som stadig dukker opp i et samfunn som ikke lenger er godt innrettet for å gi trøst og hjelp når katastrofen inntreffer på det personlige planet. Vi så det i storformat da tsunamien skylte inn over Sørøst-Asias strender 2. juledag. En naturkatastrofe har ingen skyldige når vi for lengst har avskaffet den allmektige gud, som Andreas Skartveit skrev her i avisa nylig. Så da må vi ty til staten, som jo også begynner å ta karakter av allmakt. I alle fall har den et apparat og masse penger. Særlig har den norske stat det, og vi er blitt mer og mer vant til å se velferdsstaten med sine sikkerhetsnett innenfor helse, rett og erstatning som den ansvarlige når vi på nært hold utsettes for det vondeste av alt: en brå, uforståelig død.

DETTE ER BAKGRUNNEN for at også offeret for vold sakte, men sikkert har vunnet seg en plass i rettsprosessen her i landet. Blant annet gjennom menneskerettighetene er den som utsettes for vold eller urettmessig behandling av statens voldsapparat, politi og påtalemakt, gitt en styrket posisjon også i forhold til mulig erstatning for den skade som er lidt. En rekke tiltak skal dessuten gi støtte. Bistandsadvokat, betalt av det offentlige, er ett, lokale kriseteam et annet, og voldsoffererstatningsloven et tredje. Samfunnet erkjenner på denne måten et ansvar overfor den som utsettes for overgrep, når overgriperen, som den egentlig ansvarlige, enten er ukjent eller ute av stand til å betale for den smerte offeret påføres og de utgifter som følger med.

MEN SYSTEMET er fortsatt uferdig, og loven har vært til høring til i går etter at Justisdepartementet tidligere i år har foreslått endringer slik at det skal gis klarere retningslinjer for utbetalingene. Landsforeningen for voldsofre mener at kravene til erstatning er for strenge, og at det totale beløpet som stilles til disposisjon, er altfor lite. 70 millioner kroner er jo ikke mer enn det politiet har brukt på oppklaring av Nokas-ranet i Stavanger. De vil at voldsofrene skal løftes fram som verdige mottakere av støtte. De mener ofrene utsettes for et knipent juristeri som står i skarp motsetning til FNs prinsipperklæring om ofre for vold og maktmisbruk, som Norge har ratifisert. De vil kort sagt ha en lov som avspeiler en raus stat overfor folk som lider store smerter, og de vil at den skal ha tilbakevirkende kraft til tidspunktet for den opprinnelige lovens ikrafttreden i 2001.

VI LEVER I EI tid da vi i fellesskap bygger vern mot det uforutsette, enten det er mennesker som er årsak eller det er naturen selv. Når selv internasjonale konvensjoner, formulert av FN eller Europarådet, legger et spesielt ansvar på samfunnet når noe skjer som påfører menneskene ondt, blir avgrensningsspørsmålet et politisk problem av første orden. Det er vanskelig å forutsi omfanget av sorg og smerter i en konkret situasjon. Bør foreldre som mister en sønn etter en voldsdåd, ha krav på erstatning, slik FN åpenbart mener, men som den norske loven av 2001 ikke hjemler klart og utvetydig? Hva med en god venn av offeret som var øyenvitne og som har strevet med traumer i etterkant? Hva slags seinskader på sjel og psyke kan man med rimelighet regne med som følge av voldsdåd?

I TIDLIGERE TIDER lå den slags hos gud, og han var lite innstilt på materiell kompensasjon. I dag måles både tid og smerter i økonomiske termer, i kroner og øre. Det kan nok gi mager trøst, men en rik stat er som en Sareptas krukke. I gamle dager var stortingsrepresentanter det beste vern mot forhøyde skatter, i dag sier justiskomiteen og justisministeren at de ønsker en lov og en praksis som er mer raus mot dem som påføres lidelser som følge av blind eller tilsiktet vold. Den lovrevisjonen som nå er underveis, er imidlertid mest et resultat av påtrykk fra voldsofrene selv. De har vært en glemt og neglisjert gruppe. Men opplyste og krevende ofre i dag finner seg ikke i almisser som smerter mer enn de lindrer.