Alna tilbake til Middelalder-Oslo!

Bjørvika og Bispevika og tilliggende herligheter tegner til å bli et unikt byutviklingsområde i Oslo. Her skal det bygges opera og hoteller, boligområder og museer, parker og friluftsområder, her ligger ruinene fra middelalderen blant grønne enger, og viser hvordan byen en gang lå.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ekebergåsen reiser seg grønn, sikten mot øyene og fjorden skaper lys og rom - dersom byplanleggerne har vett nok til å la sjøsiden være åpen. Og Akershus risser inn sin silhuett mot vesthimmelen.

Det eneste som mangler er egentlig byelva, Alna, som er lagt i rør i Ekebergåsen og ikke renner ut ved osen, slik den gjorde for tusen år siden da forfedrene våre bygde en by på vestre bredden av osen. Her lå husene beskyttet mot vestavinden, det spisse neset som stakk ut i fjorden var lett å forsvare, elveløpet, som var nærmest en bukt ved munningen, kunne seiles langt opp. Langs vestbredden egnet det seg fint å reise naust og brygger. På en liten høyde ved elva reiste man en kirke til minne om den hellige Clemens, seinere lot kongen bygge kirke på Øra, så borg og kongsgård, her lå landets første sentraladministrasjon, og på den andre siden landets første teglverk.

Opphavet

Alna var opphavet til byen, men byens fedre stelte dårlig med den. De tømte kloakken sin der, slapp ut industriavfallet i elvevannet, og la den under jorda når de trengte grunnen til jernbaneskinner, fabrikker, gater og lagerhus. I dag går den som en stinkende kloakk gjennom Groruddalen.

Egentlig er elva en frisk og herlig elv. Fra Alnsjøen, som har byens beste vann, og fra Lillomarkas furumoer, renner elva først gjennom granskog, og kranses deretter med gråor og hegg ned til Grorud. Her trives både pattedyr og fugler. Og vannkvaliteten er ennå utmerket, «bare været burde stoppe oss fra å ta fram badebuksene,» sier en lokal veiviser. Fiske kan du også.

Videre renner den gjennom gode jordbruksenger. Fra gammelt av skyller den breddene med frodig flomvann. Alna betyr kanskje «den som vokser og flommer», og navn som Bryn, Skøyen og Grorud viser at her lå grønne og engrike bruk. Bruene forteller gammel kulturhistorie, breddene 1800-tallsindustrihistorie, de karakteristiske buktningene, meandrene, slynger seg bevaringsverdige og trolske, mens skatten på Teisen beretter om vikingtog til muslimske land lenge før pakistanerne kom.

Misgjerninger

Oslo by tok tidlig mål av seg til å rette opp det fedrenes misgjerninger hadde ødelagt. I 1982 vedtok bystyret at kommunen ønsket et generelt forbud mot lukking av elver, bekker og vann. Man ville skjerme minst 20 meter på hver side av alle vassdrag mot inngrep. I to år fulgte de folkevalgte opp sine planer og vedtok et byøkologisk program, der det står at «vannbalansen og økologien innen de ulike vassdrag og nedbørsfelt bør gjenopprettes i størst mulig grad». «Dette gjelder alle vassdrag, men særlig Alna,» heter det.

Ettersom vannet blir bedre, blir det mer og mer meningsløst at elva er lagt i rør fra Alna til Kjelsrud, og fra Kverner til Øra. Prosjektene «Miljøbyen Gamle Oslo» og ikke minst «Alna - Groruddalens nerve» har entusiastisk arbeidet for åpnere løp og renere vann. Grunnen i Lodalen er delvis eid av Jernbaneverket og NSB, delvis av stat og kommune, til en viss grad også av bedrifter og private. Hindringene er selvfølgelig mange, og prislappen blir høy, men tidligere har NSB vist stor forståelse for prosjektet. Verkstedhallene på Sørenga, stasjonene oppover i dalen, vokterboligene og de gamle traseene er også jernbanehistorie. Dessuten arbeider både Miljøverndepartementet og byens myndigheter langsiktig og systematisk med saken, så en dag vil Alna løpe både fritt og rent i alle fall i langt større deler av dalen enn nå.

Vandre

Og den dagen kan vi vandre nedover langs bredden fra et stykke opp i Lodalen, ned under Geitabru og til den brede osen ved Mariakirken. Barn leker og fisker med stang, eldre sitter på benkene ved bredden, vandrere i Middelalderbyen fryder seg over sikten mot Håkon Magnussons borg, Akershus, og ser innover mot modernitetens tempel, operabygget. Ved siden av lokker de kulturhistoriske museene, boligene, lekeplassen, parken. Dalen har gjenvunnet sin frodighet, det er liv, stemmer, latter, og en elv som ånder, snakker, gir trivsel - og som endelig har vendt hjem.