Alpenazisme

Høyreekstremismen rykker fram i alperegionen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For ti år siden skapte det sjokkbølger i Europa at høyreekstremisten Jörg Haider fikk 27 % av stemmene og endte opp i den østerrikske regjeringen. Statsledere over hele Europa uttrykte alvorlig bekymring, og EU gikk så langt som å innføre sanksjoner mot landet i tre måneder. Sånn var det før. Når høyreekstremistene i Østerrike denne uka gjorde comeback og fikk 29 % av stemmene, er det knapt noen som leer på øyebrynet.

– Nesten alt jeg arbeidet for på slutten av 90-tallet har nå blitt lov rundt om i Europa, sa den selvgode Jörg Haider i et intervju nylig. Og han har helt rett. Forslagene som den gang vakte sånn harme, er i dag hverdagskost i europeisk politikk – i dag kan du meget godt være sosialdemokrat eller kristenkonservativ og glatt ta til orde for assimileringstester, deportasjon, asylinternering og b-borgerskap som legitime virkemidler i innvandringspolitikken. «Integreringslovene» Haider fikk innført i Østerrike var langt mer liberale enn dem som er innført i Danmark under Venstre-statsminister Anders Fogh Rasmussen. «Stem på Originalen!» var det smarte slagordet på Haiders valgplakater i år.

Originalens oppskrift – banal nasjonalromantikk og lokalpatriotisme koblet med hard kritikk av «Euroeliten», frådende hets av innvandrere og subtile hint om fascismens fortreffelighet – har de siste ti åra ført til høyreekstreme kvantesprang i store deler av alperegionen. I Sveits brukte rasistpartiet SVP oppskriften for å bli landets største parti. I Nord-Italia har Lega Nord lært seg triksene, og doblet sin oppslutning.

Etter interne stridigheter i Frihetspartiet (FPÖ) trakk Haider seg for noen år siden ut og startet et nytt parti. Siden da har han vært en nokså tilbaketrukket lokalpolitiker i Käntern, men etter søndagens valg er han solid tilbake på den rikspolitiske arenaen, med 11 % av stemmene. Valgets største vinner er likevel Frihetspartiets nye leder, Heinz-Christian Strache, som kunne juble over at partiet hans suste fram og fikk 18 % av stemmene.

Strache, en tidligere tanntekniker som blant annet har blitt avbildet på nazitreff i uniform, har kjørt en knallhard kampanje der hovedfokuset har vært å redde landet fra islam. «Wien skal ikke bli Istanbul!» har Strache ropt ut over torg og gater, og effektivt flyttet fokuset i valgkampen over på sine premisser. I et forsøk på å «demme opp» og redde stumpene, la både Sosialdemokratene og Det konservative folkepartiet seg på en typisk, og tafatt, hermelinje. Valgresultatet var katastrofalt, begge partiene har blitt redusert til det ugjenkjennelige.

Det er ingen tilfeldighet at det er nettopp i Sveits og Østerrike at de høyreekstreme partiene har de beste vekstvilkårene akkurat nå. I begge land er «sentrumskonsensus» nærmest innebygd i det politiske systemet. Siden andre verdenskrig har begge land mer eller mindre kontinuerlig vært styrt av handlingslammede storkoalisjoner som har gjort forskjellen på høyre- og venstresiden mindre og mindre tydelig for hvert tiår. Mer enn noe annet er det dette som har lagt grunnlaget for høyrepopulismen. Når en tredjedel av velgerne i både Sveits og Østerrike nå slutter opp om høyreradikalere med naziforbindelser, er det ikke fordi de er mer Hitlerglade enn andre folk i Europa. Det samme kan og vil skje i land etter land, i takt med at politikken blir redusert til et lunkent dødvann.