Alt bedre før?

«Det renner en strøm av fett gjennom landet», tordnet komponisten Rolf Wallin på åpningen av Festpillene i Bergen. Dette motbydelige fettet består ifølge Wallin av media, markedet, underholdningsindustrien og hamburgermaten. Fett-strømmen kveler den egentlige kulturen, - som snarest mulig må få sjøsatt en Noas Ark dersom den skal holdes flytende. Komponistens sivilisasjonskritikk hadde en tydelig undertekst - det var bedre før.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samme uke uttaler Verdikommisjonen seg om størrelsen på norske kommuner. Kommisjonen mener regjeringen svekker demokratiet ved å gå inn for færre og større kommuner. Det er sikkert ingen dårlig idé å diskutere nytten av kommunesammenslåing, men det en merkelig nostalgi å hevde at landet heller burde ha flere og mindre kommuner, slik professor Stein Ringen i Verdikommisjonens styringsgruppe hevder. Svært små enheter kan ha fordeler, men når det kommer til god omsorg, effektiv administrasjon og kanskje også organisering av medinnflytelse - er det ikke sikkert at en viss størrelse er en ulempe.

Både Ringen og Wallin drømmer seg tilbake, Wallin til gode gamle dager uten Hotell Cæsar og Mc Donalds, Ringen til de små gamle kommuner hvor ordføreren hadde et paternalistisk ansvar for hver enkelt innbyger. Selvsagt vil de avvise noen som helst drøm. De vet at kulturen før i tiden var forbeholdt noen få og at små-kommuner kunne være udemokratiske pampe-reder. Akkurat som utallige morgenkåsører i NRK P2 hver morgen kl. 07.25 konkluderer de med at det - tross alt - var bedre før. En tradisjon soms står sterkt i norsk offentlig liv. Det er jo egentlig det Ottar Brox har skrevet bok etter bok om og alle Dag Solstads romanpersoner de siste årene er menn som bare lar sine liv drive verdiløst avgårde.

,Verdikommisjonen ble lansert i stråleglans for knapt tre år siden og er nå i ferd med å avslutte arbeidet - med en sorti blottet for stråler. I siste utgave av tidskriftet Samtiden skriver journalisten Kjetil Wiedswang om kommisjonens utvikling fra prestisjeprosjekt til revynummer og fniseanfall på TV. Wiedswangs konklusjonen er at kommisjonen var et uttrykk for en fin de siecle-stemning, en frykt for farten i globaliseringen og den teknologiske utvikling. Da Verdikommisjonen var i sin emning, skrev Dagbladet at verdidebatten med dette var plassert i et tilbakeskuende og nostalgisk leie.

Så vedmodig lengtende ble kommisjonen at det i «motverdikonferansen» som ble arrangert på Universitetet i Oslo i fjor, ble hevdet at kommisjonen «...gjenspeiler regjeringens nostalgi for for de verdiene som hersket i Norge i årene etter krigen» . Nå er motkonferanse-innleggene blitt til bok. Tor Egil Førland har redigert 'Bidrag til verdienes historie' på Pax Forlag. En av bidragsyterne, historikeren Erling Sandmo, peker på at femtitallet er tildels villedende. Han vil gå lenger tilbake. Han fremhever 1600-tallet som det samfunnet Kjell Magne Bondevik lengtet etter. Det var en organisering preget av sterke felleskapsløsninger, tette bånd og lokal konfliktløsning. Den eneste ulempen var at dette var et voldelig og autoritært samfunn som bl.a.straffet og drepte avvikere på de mest bestialske måter.

En annen historiker, Knut Kjeldstadli, bruker begrepet «historisk hjemlengsel» i sin artikkel om 1930-tallets verdier. - Når vi snakker om at felleskapsverdier svekkes, er det å si at det før var større fellesskap, skriver han.

Han advarer mot å la denne hjemlengselen bygge på myter om hvordan det en gang var.

I sin artikkel om Verdikommisjonen skriver Kjetil Wiedswang at Verdikommisjonen konklusjoner gir inntrykk av å være vedlegg til Kardemomme-loven. - Være snill og grei, ikke plage andre osv. Kr.F har en lang tradisjon med å ønske en moralsk opprustning og Wiedswang minner om at flere har opplevd det som nødvendig i her i landet. I den sammenheng siterer han den Norges-besøkende pastor Richard Carter Smith: - Luksus vinner stadig terreng, rikdom hoper seg opp, utdannelsen blir bedre og alle ting er i forandring. Følgene er at samfunnet har mistet sin opprinnnelige enkelhet og oppriktighet, uten ennå å ha funnet en fullgod erstatning for dette. (...)Denne uharmoniske og ubehagelig blanding preger spesielt innbygerne i den sydlige delen av landet.

Dette skrev Carter Smith - i 1838.