Alt flyter

Alt er blitt så ubegripelig: På Stortinget råder kaos, og i Regjeringsbygget hersker taushet. I mediene slår den ene analysen den andre i hjel og rådene spriker: Bør vi stramme inn eller slippe mer løs, bør Norges Bank passe på krona eller prisene, bør vi selge eller kjøpe, spare eller låne, er det krise eller er det ikke, kan vi se lyst på livet eller sette oss en kule for pannen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg savner en person som kan fortelle meg hva som egentlig skjer og hva som bør gjøres, som gir utvetydige signaler og som ikke mistenkes for å ha en skjult dagsorden. Men vår sentralbanksjef Kjell Storvik har ikke før satt opp renta, så kommer det fram siviløkonomer og handelsøkonomer, valutaanalytikere og meklere og sier at det han gjør ikke er godt nok, kommer for seint eller for tidlig, eller er et skalkeskjul for det han egentlig vil. Slik var det ikke i Nicolai Ryggs eller Erik Brofoss' tid.

  • Jeg savner en professor som med nobelpris i ryggen forklarer hva som skjer og hvorfor, en som på en tilforlatelig måte kan lede oss tilbake til den rette vei, den som leder til stabilitet og gode tider. Jeg savner en akademisk ledestjerne som belyser alle kroker i det kaotiske markedet, og som vi ikke behøver å mistenke for å ha vikarierende motiver med sine råd. Sosialøkonomene er tross alt vår tids fremste presteskap: Men har de ikke lenger noen yppersteprest?
  • Jeg savner en finansminister som synes i det politiske landskapet, som kunne ta hver og en av våre 165 stortingsrepresentanter bestemt i hånden og finne fram til en felles forståelse av hva som er galt, og som kan brøyte seg rydning gjennom det villnis av årsaker og virkninger, det kratt av særinteresser og aktørhensyn som blir markedsført som analyser. Jeg savner politiske ledere som viser vilje til å forene krefter til en samlet anstrengelse for en ny arbeidsdag som kan trygge min alderdom og mine barns framtid.
  • Slik ligger jeg i søvnløse nattetimer og erkjenner at den globaliserte markedsøkonomien er et nett av uutgrunnelige krefter. Som andre gjennom århundrene har kjempet med gudsbeviset, kjemper jeg for å forstå den ondskap som nå slår inn over børsene, der indeksene beveger seg som feberkurver hos et forkjølet barn, der fall på Nikkei-indeksen løper med sola, via Moskva og Oslo, til den ender med tre prosent ned på Dow Jones i New York på et tidspunkt da jeg endelig har slumret inn. Er det krakk, eller er det normalt?
  • Det er i en slik situasjon vi skulle ha hatt politikere som kunne økonomi. En gang var det slik: Den som ville fram i politikken, måtte ta sine læreår i finanskomiteen. Gro Harlem Brundtland måtte dit før hun ble statsminister, det samme måtte Trygve Bratteli. I dag skyr politikerne finanskomiteen som pesten: Jan Petersen har ikke vært der, og blir flakkende i blikket så snart det blir snakk om konjunkturer og store kronetall. Thorbjørn Jagland har lært litt sosialøkonomi på universitetet, Anne Enger Lahnstein kom aldri til komiteen og heller ikke Erik Solheim. Det som var den viktigste innsikt for å forstå sin samtid og handle riktig politisk, er blitt et fagområde på linje med kirke, skole, fisk og landbruk.
  • Med politikkens abdikasjon burde samfunnsøkonomien som fag hjelpe oss. Men dens utøvere svikter. Det er mulig den moderne globaliserte markedsøkonomien er vanskeligere å forstå enn den regulerte økonomien vi levde med de første etterkrigsåra. Men jeg tror ikke det er det det egentlig kommer an på. Jeg tror vi mangler noen som med autoritet behersker det økonomiske tenkesettet samtidig som de kan utmynte sin innsikt i enkle kategorier som både ivaretar kompleksitet og pedagogikk. Vi har aldri hatt så mange økonomer og aldri vært så opptatt av børs og penger, men aldri har vi hatt så få vi egentlig tror på.
  • Jo da, det dukker opp synsere på skjerm og i radio, i intervjuer og avisartikler. Det er Trygve Hegnar og Carsten O. Five, Terje Hansen og Øystein Stephansen, Stein Reegaard og Tor Steig i alle kanalar. Den eneste som besitter det alvoret som skal til, er Knut Anton Mork i Handelsbanken. Men hva hjelper det når den folkelige økonomiske interessen samler seg om Hallvard Flatlands «Fredagsbørsen»? Jeg savner en fast røst som uten nøling og med styrke gir en kommando som kan få den økonomiske hær til å rykke fram mot definerte høyder, og som setter stabbesteinene der de skal være.

Men slik var det visst for lenge, lenge siden.