Alt kan spås

Flere medier har oppsummert året som gikk og har spådd hva som vil komme til å skje i 2002, mens vi allerede befinner oss dypt inne i hverdagen med sine irrganger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENNE MANNEN, og jeg er ikke alene om å ha sett ham, har år etter år stått i bitende vind og grillende sol i Hyde Park Corner i London. Budskapet hans, som er skrevet på plakaten han har rundt halsen, er ubekvemt og ubarmhjertig: «It's going to get worse.» Og for enkelte blir det verre. Atter andre forsøker å gjøre galt om til verre. Etterspillet i kjølvannet av drapet på ei jente i Sverige er et godt - eller dårlig - eksempel på dette. Men en kan også bruke bildet av mannen med plakaten til å pynte kontorpulten sin, til å minne seg selv om at: «Det må gjøres noe for å bevise at mannen med plakaten tar feil.»

Faktum er at forsvinnende få spådommer handler om ragnarok, armageddon eller apokalyptiske verdens-ende-scenarier. Analysene dreier seg i mye større grad om å forutsi det som kan skje. Men sosiale forhold, og særlig økonomi, har sine egne labyrinter og forårsaker ofte frustrasjon hos dem som vil prognosere, og som gjør det nær sagt horoskopisk.

Samtidig kan vi ikke se bort fra at mange av framtidsscenariene som er kritisk analysert i blader som The Economist, i bøker som «Jordens tilstand 2002» - utkommer på norsk om noen dager - eller for den saks skyld i forskningsprosjekter som «Norge 2030» av Erik Øverland, er gjort med forsiktighet og dyp innsikt. Likevel er det mer visjonering enn ren forskning i disse. Til og med innenfor denne sjangeren kan man komme over sitater som ikke kan tolkes som annet enn spekulative. Et eksempel fra siste nummer av The Economist: «2002 blir året der manges selvfølelse vil synke i takt med deres økonomi.» Slike spådommer bidrar til å hente selveste profeten Nostradamus fra 1600-tallet direkte inn i hverdagen i 2002.

FAKTISK HAR det nylig blitt hevdet at Nostradamus allerede i sin tid spådde hendelsen 11. september i New York. Noen mener til og med at han også spådde «onde krefters frammarsj» i form av Pia Kjærsgaards nylig ervervete makt og innflytelse i dansk politikk. Men man kan godt være av litt mindre kaliber enn Nostradamus for å kunne ha forutsett hvordan sosialdemokratene gradvis ville gi etter for Kjærsgaards politiske ideer de siste åra. Derfor kan det ikke være noen overraskelse å se hvem som høster fruktene i dag.

På tross av spådommenes innebygde svakheter, er det likevel vanskelig å neglisjere behovet for å se framover. Å utfordre framtidas uforutsigbarhet hjelper oss å gå videre. Dette til tross for at virkeligheten er utrolig innviklet og daglige forviklinger frustrerer oss som gjerne vil tro på at verden blir bedre. For det er ikke innsikt i framtida, men virkelighetens uforutsigbarhet, som gjør profetene til profeter. Derfor er det så lett å profittere på profetier.

HVEM VISSTE for eksempel at en mann som kanskje ikke engang var valgt med flertall, kunne bruke en tragisk hendelse en septembermorgen for å innhente full legitimitet som USAs president? To av mange konsekvenser av 11. september er følgende: Det er satt et punktum for perioden som var kalt slutten på den kalde krigen. Den er blitt erstattet med korte, flammende kriger uten at USA har en sterk motpart som korrektiv. En av de andre konsekvensene er at islam er satt i fokus. Det i seg selv kommer til å tvinge Vesten til å være selvransakende overfor sine fordommer - ikke nå, men i det lange løp. Kanskje enda viktigere er det at mange i den islamske verden vet at det ikke finnes noen vei til ei bedre framtid uten omfattende reformer av islam. Likevel er det litt for tidlig å spå en islamsk renessanse.

Men har vi egentlig noe valg? For hvis vi vil se inn i framtida, er vi nødt til å forhindre at spøkelsene fra fortida oppsøker oss igjen. Kan hende at ønsket om mer respekt for menneskerettigheter er en nødvendig utopi. Problemet er at utopien dessverre alltid har sin dystopi, nemlig krefter som vil hindre denne utviklingen. Å ikke respektere barn og unges ønsker, å insistere på tradisjoner, at verden skal være som den er beskrevet i gamle hellige bøker, eller å si at Mosebøkene skal settes over folkeretten, er alle dystopier. Det motsatte er å tro på en utvikling i mer menneskelig retning, og selv om det er et utfordrende ønske, så kan man lykkes hvis man handler. Det er nok noe igjen av klisjeen «framtida i våre hender», men alt avhenger selvsagt av hvem disse hendene tilhører.

(Khalid Salimi vil skrive kommentar på denne plassen hver fjerde uke)