Alt ved det gamle

Norsk Hydro er som NSB: Elsket av nasjonen, opphøyd ledelse under navn av generaldirektør og tung i rumpa. Selskapet er en del av frigjøringsverket i 1905. Det var starten på «Den nye arbeidsdagen». Derfor: Når Norsk Hydro nyser, skjelver Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går la generaldirektør Egil Myklebust fram en ny strategisk plan for selskapet. Det skal bli mer olje og gass, fortsatt gjødning og metall, men lite som lukter av moderne aktiviteter som IT, bio- eller merkevarer. Selskapet klamrer seg til sine historiske forutsetninger. Det begynte med å spalte luft til salpeter, fortsatte med å smelte bauxitt til aluminium og er blitt et oljeselskap. Slik er også Norsk Hydro et symbol på Norge som industriland: Tross kasseroller i Holmestrand fortsetter selskapet å bygge seg ut som råvareprodusent. Vi er og blir en veidekultur. Det som er Norges svakhet, er Hydros styrke. Men kan det bli en svakhet i det lange løp?

  •  Norsk Hydro er ikke bare innvevd i moderne norsk historie. Selskapet er på mange måter en del av den norske forvaltningen. Hydro-modellen har fått en magisk klang. Selv Høyre-folk som ellers er for privat eierskap i næringslivet, blir skjelvne i røsten når de taler om den. Embetsverket betrakter Hydro som sitt selskap. Politikerne har gjort statens eierskap både passivt og langsiktig. Fagbevegelsen med LO i spissen holder en beskyttende hånd over krafttildelinger og lønnsdannelse. Og selskapet er etablert som en kulturinstitusjon. Med Hydro i ryggen er landets største kunstneriske suksess, Oslo-Filharmonien, blitt en betydelig eksportartikkel.
  •  Dette har gjort Norsk Hydro så å si hevet over kritikk i det norske samfunnet. Der andre store bedrifter møter kaskader av fyrop når de vil selge ut deler av driften, kan Hydro avhende både Freia og Dyno uten at det merkes en liten bris av motstand, selv om begge er en del av det norske arvesølvet. Hydro kan dessuten ved enhver korsvei der det konkurrerer med et privat selskap, regne med å gå seirende ut. Det er til og med flinkere i alle slike øvelser enn Statoil.
  •  Nøkkelen til Hydros suksess ligger i selskapets imageskapende virksomhet. Med vikingskip i logoen har vi vent oss til at Norsk Hydro er det mest veldrevne selskap i landet. Her er stabilitet og langsiktighet. Her utføres ingen kortsiktige raid på børsen, å jobbe i Hydro er som å være ansatt i jernbane eller bank. Hydro har en sterk bedriftskultur, og utdanner sine ledere med stor suksess slik man gjør i de gode selskaper overalt i verden. Dessuten er Hydro ingeniører, men lite kremmere, de foredler norsk vann til aluminium og gjødsel, og tvinger bensin og plast ut av svart olje i Nordsjøen, men de står ikke bak disken og snyter oss på vekta.
  •  Men spørsmålet er om det virkelig er ingeniørene som sikrer verdiskapingen i Norsk Hydro. Mye tyder på at det er forhandlerne med staten. Det er her selskapet har sin spesialkompetanse. Gjennom tildelinger av konsesjoner til å utnytte våre naturrikdommer på sjø og på land har det i alle år foregått en enorm finansoverføring fra den norske stat til Norsk Hydro.
  •  Det gode spørsmålet etter gårsdagens presentasjon er imidlertid om selskapet akter å ta et jafs av den nye tid eller om de bare blir flinkere og flinkere til å håndtere fortida. Det langsiktige problem for en bedrift av Hydros type ligger i råvareprisenes utvikling. Og de har hatt en fallende tendens hele dette århundret. Det kan virke som om de tiltakene generaldirektørene hadde i hatten, har som formål å endre brøkene på de gamle innsatsfaktorene.
  •  Men hvordan er det med den virkelige fornyelsen? Hvor ligger den framtida som strekker seg ut over både politikeres og de fleste etablerte bedriftslederes horisont? Framtidsvirksomhetene fiskeoppdrett og farmasi er etter hva jeg forstår til salgs, andre ting er vanskelig å øyne. Det er naturligvis mye som beskytter Hydro i det gamle og tradisjonelle. Det heter at «fornyelse kommer fra et annet sted». Og Nokia laget støvler og dekk inntil for vel ti år siden. Men slik sett står også Hydro i et valg når selskapet utvikler ny strategi. I går valgte generaldirektør Egil Myklebust å satse på den kunnskap Norsk Hydro allerede har. Men kunne ikke tida være inne til å flytte også mentalt fra Rjukan der sola forsvinner så altfor store deler av året?