Alt ved det gamle

Noen får det bedre, de aller fleste vil ikke merke noen endringer, og noen kan få det verre. Slik kan FN-konferansen om bærekraftig utvikling oppsummeres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JOHANNESBURG: Tunge næringslivsinteresser har fortsatt det meste av makten. Det ble avgjørende for utfallet av jubileumskonferansen Rio + 10 i Johannesburg.

I GÅR KOM statsminister Kjell Magne Bondevik til Johannesburg med kofferten full av penger, som så ofte ellers på reiser til fattige regioner. Regjeringen har besluttet å plusse på bistandsbudsjettet med 370 millioner kroner over de neste tre åra. Pengene skal bidra til å finansiere noen av de tiltakene konferansen har vedtatt å gjennomføre.

JOHANNESBURG-KONFERANSEN skulle bidra til å nå FNs tusenårsmål, blant annet målet om å halvere tallet på mennesker som lever i ekstrem fattigdom. I dag er det over en milliard mennesker som lever på mindre enn 7,50 kroner per dag.

Etter åtte- ni dagers forhandlinger har man ikke kommet så mye lenger akkurat der. USA og EU har forpliktet seg til å øke bistanden de neste åra, men det er langt fra nok. Verdens totale bistand til fattige land er på 50 milliarder dollar årlig. Den summen må dobles dersom verden skal greie å halvere gruppa mennesker som lever i ekstrem fattigdom.

MEN NOEN LYSPUNKTER er det: I løpet av de neste 10- 15 åra skal om lag 500 millioner mennesker få tilgang til reint drikkevann, og 1,2 milliarder mennesker skal sikres tilfredsstillende sanitærforhold. Dette er det viktigste enkelttiltaket konferansen kom fram til for å motvirke sykdom i den fattige del av verden. Ureint drikkevann og fravær av skikkelige sanitærforhold tar millioner av menneskeliv årlig, og barn rammes hardest. Annen sykdomsbekjempelse, ikke minst av aidsepidemien, tuberkulose og andre store sykdommer, ble bare i beskjeden grad omtalt.

Sultkatastrofen i det sørlige Afrika, der 13 millioner mennesker er rammet, ble også bare så vidt omtalt.

I går lanserte EU og afrikanske land et partnerskap om vannforsyning, et tiltak mange ønsket velkommen. Men samtidig er det viktig å huske på at EU - i WTO-sammenheng - krever at vannforsyningen i en rekke land, også afrikanske, må privatiseres.

- Medaljen har ofte en bakside, sier Aksel Nærstad fra Utviklingsfondet.

TOPPLEDERNE BLE OGSÅ enige om tiltak for å sikre biologisk mangfold. Planen slår fast at tapet av biologisk mangfold skal reduseres betydelig innen 2010. Mange miljøgrupper mener ordlyden « reduseres betydelig » er svært lite forpliktende. Likevel framhever miljøvernminister Børge Brende dette som en av konferansens delvise suksesser.

- Ved siden av klimautfordringen er tap av biologisk mangfold en av de verste miljøtruslene vi har, sier Brende.

Dette er for øvrig en av forpliktelsene som også vil få betydning for nasjonal politikk. Norge vil i åra framover måtte utvide vernearbeidet til å omfatte både strandsonevern og barskogvern, sier han.

Man har også forpliktet seg til å stanse overfisket. Nå heter det at truede fiskebestander skal gjenreises innen 2015. Miljøbevegelsen mener dette er et tilbakeskritt.

- Vi har andre forpliktende målsettinger som er langt bedre. Dersom dette blir den globale handlingsplanen for fisk, vil mange arter være utryddet før den trer i kraft, mener Greenpeace.

HANDEL SKAL IKKE være overordnet miljø- og fattigdomsbekjempelse, slo Verdenskonferansen fast. Norge bidro til seieren, som vel har størst symbolsk betydning. Internasjonale næringslivsaktører bestemmer i veldig stor grad hvilken miljøpolitikk enkeltnasjoner fører. I Johannesburg har globale selskaper vært sterkt representert både med utstillinger og lobbyister.

Statsminister Kjell Magne Bondevik sier rett ut at næringslivet ofte har for stor innflytelse.

- Det er ingen tvil om at store selskaper påvirker politikernes beslutninger. Ikke minst når det gjelder USA, sier han.

For u-landene var det viktig å få gjort noe med i-landenes svimlende landbrukssubsidier. Dette fører til at u-landenes landbruksprodukter i realiteten ikke blir eksportert til Vesten.

DET STØRSTE TILBAKESLAGET i Johannesburg er energiforhandlingene. Norge reiste til Johannesburg med forslag om at verdens totale energiproduksjon innen år 2010 skulle komme fra fornybar energi, inklusive vannkraft. I tillegg mente Norge at ytterligere ti prosent skulle komme fra solenergi, vindkraft, bioenergi og bølge/saltvannskraft.

Det gikk helt galt. USA, Australia og sterke grupper i u-landsgruppa G77 torpederte forhandlingene, og enden på visa var en sluttekst om energi som nærmest sidestilte fornybar energi med atomkraft og kullkraft.

- Den reineste provokasjon, sier Rasmus Hansson fra miljøorganisasjonen WWF Norge. Han mener dette enkeltpunktet ødelegger alt det andre som skjedde på klimafronten i Johannesburg.

Miljøvernminister Børge Brende gjorde en stor jobb for å forsterke klimateksten, og fikk enstemmig enighet fra alle som ratifiserte Kyoto-avtalen om å oppfordre andre til å gjøre det samme.

- Hva hjelper det å ratifisere dersom de største klimasynderne gir blaffen, sier han.

Statsminister Kjell Magne Bondevik beskriver tapet i energiforhandlingene som det største tilbakeslaget i Johannesburg.

- Det er sterkt beklagelig at USA og andre ikke var med på å styrke kravet om mer fornybar energiproduksjon, sier Bondevik.

Han er derimot ganske fornøyd med enigheten om å rydde opp i produksjonen av miljø- og helseskadelige kjemikalier. Produksjon og bruk av slike kjemikalier skal minimaliseres innen 2020. Lite forpliktende, mener miljøobservatører.

ALLIANSER MELLOM USA og en del andre land, deriblant G77, satte også en effektiv stopper for at arbeidsfolk skal sikres rettigheter. LO-sekretær Trine Lise Sundnes sier at arbeideres rettigheter - og menneskerettigheter generelt - ble ofret på proteksjonismens alter.

- Vanlige folks rettigheter ble et forhandlingspunkt. Man ofret arbeiderne til fordel for andre krav. Det er en skam, sier hun.

Slik kjøpslåing har vært typisk for Johannesburg-konferansen. Når mer enn 190 land - alle med sine særinteresser - skal komme fram til enstemmige vedtak, er det nærmest umulig å komme fram til radikale forpliktelser.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets samfunnsavdeling.