Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

...alt vi har kjempet for virker meningsløst

Beograd, 19. april

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I mange år ble vi vekket av en kjent dikter som over Beograds lokale radiostasjon leste sine betraktninger over livet i hovedbyen. En av dem lød: Den som har hatt flaks å våkne i Beograd i dag, kan anse at han har oppnådd nok i livet for i dag. Alle andre krav er å betrakte som ubeskjedne. I går var det optimisme. I dag er det sarkasme. Hva i morgen? I natt bombet NATO kjemisk industri i Pancevo for fjerde gang. Økokatastrofe ble så vidt unngått. Fra og med i dag skal samtlige innbyggere i tre bydeler i Pancevo flyttes bort med busser med én gang flyalarmen går. Bombene har ødelagt kunstgjødselfabrikken. Det blir ikke mye mat å få neste år. Å ødelegge totalt et lands infrastruktur og næringsliv betyr å drepe befolkningen på lang sikt. Når landet blir forvandlet til Guernica, kommer kirkegårdens fred. Der er alle like, uansett nasjonalitet, tro, språk, kjønn, alder, politisk syn. NATO har utradert opposisjonen, uavhengige medier og frivillige organisasjoner (NGOs). Isolasjonistiske og antivestlige holdninger blir bare sterkere. Turbopatriotene, disse som har gjort det å være serber til et (profitabelt) yrke, har gylne tider. Det kjennes vemmelig å stå på samme side. På veien hjem fra grønnsaksmarkedet så jeg en sigarettkø på minst 60 meter. (Tobakksfabrikken ble bombet ganske tidlig under angrepene.) Da jeg leste min fars dagbok fra tysk konsentrasjonsleir, skjønte jeg ikke det han skrev om sigaretter (han røkte ikke). Nå skjønner jeg. I TV ser vi en smilende NATO-offiser fortelle at det var en klar natt. De kunne bombe av hjertens lyst. I dag har det skiftet mellom regn og klar himmel, vindstille og kuling. Skal bombe, skal ikke bombe... Madeleine Albright øver en tale på serbisk der hun forklarer at hun elsker oss serbere - hennes jødiske familie ble under annen verdenskrig angivelig reddet av en serber - og at bombingen er til vårt beste. Den man elsker, tukter man. I byens dyrepark går vaktene med skarpladde gevær for å drepe dyr som slipper ut hvis parken blir truffet. Men ingen barn er å se. Det er midnatt. Lave skyer. Kanskje bomber de ikke i natt.