Amatørenes inntogsmarsj

TV2 vil vise flere personlige og politiske «dokumentarer» av typen «Naive Norge». Skrekk og gru.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS DE FLESTE hoderystende spør seg hvordan i all verden TV2 kunne få seg til å sende makkverket «Naive Norge» under sin dokumentarvignett «Reflektor» på mandag kveld, forteller redaksjonssjef Odd Isungset i TV2s dokumentaravdeling at vi kan glede oss til mer av det samme. For ifølge Isungset er Christofer Owes «personlige, politiske dokumentar» nemlig et eksempel på en «dokumentarfaglig interessant sjanger». En sjanger som nå visstnok er på moten på kontinentet og i USA.Det stemmer ikke. Det er sant at det pågår en diskusjon i europeiske og amerikanske filmmiljøer om grensene for den klassiske dokumentaren, og det er sant at dokumentarister som Michael Moore og Erling Borgen tøyer disse grensene. Men det er uendelig langt mellom det de lager og det usammenhengende rælet Christofer Owe fikk grønt lys av TV2 for.

I ET INNLEGG på debattsidene i avisa i dag gir Holmlia-beboer Søren Munch en treffende beskrivelse av «Naive Norge» som «en slags privat «home video» der en middelaldrende mann fritt, og uten noen form for redaksjonell styring, uttrykte sine fordommer». Jeg skulle gjerne sett Isungsets eksempler på liknende filmprodukter. Eller, helst ikke. I hvert fall ikke sendt på TV.Isungset sier at «Naive Norge» nok burde vært sendt under en annen vignett. Det er vanskelig å se for seg hva slags vignett det skulle vært («Norges sprøeste hjemmevideoer»?), og det ville uansett ikke hjulpet. Det ville ikke unnskyldt at Owe anklager sin lett identifiserbare nabo for drapstrusler uten å komme med et fnugg av dokumentasjon, noe som alene burde fått det til å blinke i varsellampene til Isungset - lederen for Pressens Faglige Utvalg.

DERFOR HOLDER heller ikke Isungsets sammenlikning av filmen med en kronikk eller et debattinnlegg. Ingen debattredaksjon i landet ville trykket «Naive Norge» i innleggs form. Men Owe kunne publisert det som blogg, det er nettopp det produktet hans minner om: Dokumentarfilm som blogg. Fritt fra redaksjonell kontroll, fritt fra alle presseetiske regler, fritt fra publisistiske krav til sannhetsgehalt og kvalitet. I blogguniverset kryr det av folk som Christofer Owe, som lufter sine fordommer mot andre kulturer og sin angst for muslimsk verdensdominans. De trådde støttende til på alskens debattfora i går, med gjenganger-replikker av typen «endelig noen som viser sannheten om det jævla flerkulturelle samfunnet» og «vi må tørre å si det som det er - at nordmenn og muslimer ikke kan leve sammen».

OWE HAR UTROPT seg til talsmann for «den lille mann» - han tør å si det «alle» tenker. Men det er en myte at «sannheten om innvandringen» er undertrykt og gjemt bort av det politisk korrekte Norge. Grensen for hva slags fordomsfulle og usaklig ting som kan sies om minoritetsbefolkningen er for lengst sprengt i filler. Og det blir garantert ikke bedre av at TV2 nå skal servere oss flere «frie» bloggdokumentarer - i Ytringsfrihetens navn.