Amatørråd om kosthold

«Mennesker er meget tilpasningsdyktige til ulike former for kosthold, og noen steinalderdiett er ikke nødvendig for å leve sunt.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jernforgiftning hos toppidrettsutøvere har ført til en rekke kritiske spørsmål om hvem som bør gi råd til idrettsutøvere spesielt, og til befolkningen generelt.

I de senere årene har det opptrådt selvbestaltede «eksperter» som med høy røst og stor medieaktivitet har uttalt at den offisielle norske ernæringspolitikken - og de befolkningsråd den har ført til - ikke er i samsvar med «moderne ernæringsforskning». Det blir hevdet at det norske folk ikke får nok av vitaminer og mineraler. Videre blir det hevdet at nok vitaminer og mineraler er bra, men mye er langt bedre. Er det slike oppfatninger som har fått idrettsfolk til å sprøyte store mengder jern inn i kroppen? Slike oppfatninger får mange, både idrettsutøvere og andre, til å spise kostbare kosttilskudd og ta vitaminpreparater i utrengsmål. Det er skapt usikkerhet hos folk som er eller føler seg syke. De tror de har et dårlig sammensatt kosthold, og at dagens matvarer ikke inneholder nok vitaminer og mineraler, og at de derfor må plusse på den daglige kost med dyre preparater, fra apotek eller «helsekost»-butikker eller kjøpt over Internett.

Heldigvis har kroppen ganske gode forsvarsmekanismer mot mineraler som er skadelige i for store mengder. Tarmen nedsetter eller skrur av opptaket. Jern og aluminium i for store mengder i kostholdet blir derfor ikke tatt opp, men går ut i avføringen. Men om slike mineraler sprøytes inn i muskulatur eller blodårene, kan forgiftning oppstå. Det er det som har skjedd ved hyppige jerninjeksjoner til idrettsfolk. Det er klart at trenere og veiledere som gir slike råd, må stilles til ansvar.

Det har vært populært å hevde at fordi våre gener ikke har endret seg på mange tusen år, er kostholdet i dag ikke i overensstemmelse med vår fysiologi, at kroppen vår ikke tåler dagens kosthold. Men mennesker er meget tilpasningsdyktige til ulike former for kosthold, og noen steinalderdiett er ikke nødvendig for å leve sunt.

Det enkelte individ har ikke noe instinkt for hva som er sunt eller farlig, men samfunnet har gjennom tidenes erfaring funnet frem til riktige blandinger av ulike næringsmidler. Det tradisjonelle kostholdet til en afrikansk masai, en grønlandsk eskimo og en australsk urinnbygger er svært forskjellige. Men tradisjon og matvaner har gjennom generasjoner skapt et kosthold som gir, dersom det er nok mat, en riktig blanding av vitaminer, mineraler og andre næringsstoffer. Det er når mattradisjoner raskt endrer seg, eller når matmangel oppstår, at de store helsekonsekvenser opptrer. I vår del av verden skjer dette når maten inneholder for meget av mettet fett, for mye sukker eller salt. Da opptrer kostholdsrelaterte sykdommer, i flere land omtrent som epidemier. Men vi trenger ikke gå tilbake til steinalderdietter for å leve sunt.

Flere av dem som utgir seg for eksperter og sprer rykter om at fett er sunt og karbohydrater som brød og poteter er hovedfienden, som kjemper for at kostholdet skal baseres på personers blodtyper («blodtypedietter»), og som utbasunerer at steinalderens kosthold er det eneste riktige, har liten faglig bakgrunn for sine utsagn. De er selvbestaltede «eksperter» som leser og tolker faglitteratur på en ukritisk måte, misforstår fysiologiske sammenhenger og ukritisk anbefaler selvkomponerte dietter via oppskrifter og kokebøker som de selv tjener «fett» på.

På grunn av andre verv og gjøremål har det vært noen år siden jeg deltok i den offentlige debatt om kosthold og helse. Men nå er jeg tilbake ved Institutt for ernæringsforskning, UiO, og jeg klarer ikke å la være å ta til motmæle mot den fordummende, «ekspertise» som invaderer riksdekkende aviser og fjernsynskanaler.

Institutt for ernæringsforskning er et av de fremste i verden på området ernæring og helsespørsmål. Vi publiserer våre forskningsresultater i de mest anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. En rekke av våre forskere sitter i internasjonale og norske offisielle komiteer som gir råd og veiledning i sentrale helsespørsmål. Men vi brukes ikke i norske aviser og NRK på samme måte som dem som hevder uvitenskapelige «sannheter» om sammenheng mellom kosthold og helse. Saken blir ikke lettere av at enkelte sentrale politikere står frem som sannhetsvitner for fanatiske slankekurer og kostholdsregimer.

Den økende overvekt i den norske befolkning skyldes ubalanse mellom energiinntak og energiforbruk. Hovedgrunnen til vektøkingen i Norge er det reduserte aktivitetsnivået i befolkningen. Mest fremtredende ser vi det hos barn og ungdom, som bruker langt mindre tid til lek og sport enn tidligere ungdom gjorde, og som ser lenge på TV og bruker mye tid til elektroniske spill. Altså en inaktiv tilværelse. I tillegg drikker mange daglig søt brus og coladrikker, og spiser altfor søte frokostblandinger. Dette må føre til overvekt. Det er bare én løsning: mer aktivitet i hverdagen med bl.a. idrett, sport og lek, mindre av søtsaker og mer av frukt og andre matvarer med lite energiinnhold. Fett gir per gram mer enn dobbelt så meget energi som karbohydrater og proteiner gir. Det er en av årsakene til at fagfolk i ernæring mener at den beste slankediett på lang sikt er å leve på et magert kosthold og begrense inntak av søtsaker og «snacks».

Fete kvinner og menn som bruker ensidige dietter, vil gå ned i vekt, i alle fall til å begynne med.. Det er tallrike «slankekurer»: potetkur, eggkur, proteinkur, banankur, fettkur etc. Alle fører til strengt oppsatte måltidsregimer, etter hvert til matleihet, og derved mindre inntak av mat. Mange av diettene inneholder også uforsvarlig lite energi. Det uheldige med disse slankekurene er at de ikke gir et fullverdig kosthold, og på lang sikt kan føre til andre helseulemper som økt risiko for hjerte- og karsykdommer, mineral- og vitaminmangler. Og i nesten alle tilfellene vil fedmen komme tilbake når dietten avsluttes. Slankeklinikkene får kundene sine igjen, dersom da ikke kundene har skjønt at «kuren» de ble satt på egentlig ikke var bedre enn den de hadde forsøkt flere ganger tidligere. En slik «jo-jo-slanking» er usunn.

Hvordan skal en få riktige helseopplysninger ut til befolkningen? Det viktigste er at de som har ansvar for medias dekking av temaet har det minimum av utdannelse som skal til for å kunne skille mellom dilettanter som bombarderer aviser og redaksjoner med sine synspunkter, og seriøse fagfolk. Videre må helsevesenet bygge opp en bedre informasjonsvirksomhet. Det er viktig å få en bedre utdanning i helsespørsmål til lærere, slik at elevene får riktig oppfatning av betydningen av kosthold og fysisk aktivitet.

I idrettsverdenen må det skje en opprydding. Det er altfor mange amatører som rådgir idrettsutøvere. Det er nesten rart at ikke verre har skjedd enn jernforgiftninger.

Sosial- og helsedirektoratet har opprettet en ekspertgruppe for å utarbeide faglige kriterier for kostholdsråd til idrettsutøvere. I dette utvalget sitter noen av våre fremste eksperter på kosthold, idrett og doping. De skal fremme råd om kosthold før, under og etter trening og konkurranse. Videre vil utvalget nøye gå inn i problemene som grenser opp mot doping og gal bruk av kosttilskudd. De vil avgi sin innstilling i løpet av våren. Det blir viktig at det offisielle Norge følger opp med en skikkelig rådgiving til både idrettsledere, trenere og utøvere. Man bør seriøst vurdere om det skal stilles krav til beståtte kurs eller fremvising av lisenser for å kunne gi råd og være med i planlegging av kosthold for de som driver organisert idrett på ulike nivåer i Norge. Det koster noen kroner, men vil være godt investerte penger.

Men meget kan gjøres innen idrettskretser før utvalget har avgitt sin innstilling: Useriøse og ufaglærte «rådgivere» må bort umiddelbart. Det dreier seg om idrettens prestisje i befolkningen - og ikke minst: idrettsfolks helse.

helse

Hvordan skal en få riktige helseopplysninger ut til befolkningen? Det viktigste er at de som har ansvar for medias dekking av temaet har det minimum av utdannelse som skal til for å kunne skille mellom dilettanter og seriøse fagfolk, skriver professor dr.med. Kaare R. Norum, Universitetet i Oslo.