Ambassadøren og døra

Ambassadør John Doyle Ong følger opp en lang, men dårlig tradisjon når han i advarende vendinger snakker om vennskap som forvitrer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«There is the door».

Utenriksminister Andreas Cappelen reiste seg opp. Han hadde fått nok av den selvbevisste klagesangen til USAs ambassadør Philip K. Crowe. Thorvald Stoltenberg skriver dette om episoden i sine memoarer: «Crowe så forvirret opp. Det virket ikke som han forsto. Så kom hakesleppet før han tuslet ut.»

Denne episoden fant sted våren 1971. Da var Washington fly forbannet fordi Norge ville ta opp Portugals kolonipolitikk i NATOs ministerråd. Det kunne virke splittende i alliansen.

Det var den samme ambassadør Crowe som etter en lang, hyggelig lunsj med statsminister Trygve Bratteli, overrasket bemerket: «Men herr Bratteli, De er jo ikke kommunist!»

DAGENS amerikanske ambassadør i Norge, John Doyle Ong, som er styreformann emeritus fra dekkprodusenten BF Goodrich etter 36 år i selskapet, følger opp en lang, men dårlig tradisjon når han i advarende vendinger snakker om vennskap som forvitrer. Supermakter driver med den slags. Da Sovjet drev som verst med press mot sine klientstater under den kalde krigen, ble vi fortalt at vi burde være sjokkert og forferdet.

Men det ble bare en slags god historie da USAs FN-ambassadør etter avstemningen i Sikkerhetsrådet foran den forrige Golfkrigen i 1991, sa til Yemens ambassadør at den nei-stemmen han nettopp hadde avgitt, ville bli den dyreste stemmen i historien. Yemen ble straffet ved at USA stanset all økonomisk støtte til landet.

Så er det vel ufint å spørre om det er noen sammenheng mellom denne straffeeksersisen og al-Qaidas terrorangrep mot den amerikanske krysseren USS «Cole» på havna i Aden der 17 amerikanske soldater i US Navy ble drept 12. oktober 2000?

RICHARD PERLE som var statssekretær i Pentagon for Caspar Weinberger under president Ronald Reagan, og som i dag er en av arkitektene bak Irak-felttoget til president Bush, er en av dem som har drevet straffeeksersis mot Norge. Under striden om utplassering av amerikanske mellomdistanse-atomraketter i Europa på åttitallet reiste Perle, som ble kalt «Mørkets fyrste», inn og ut av Oslo for å øve press på Norge. Perle ble så rasende etter et møte i NATO at han stanset det avtalte amerikanske bidraget til oppgradering av Nike-rakettbatteriene i Norge. Det var et amerikansk rapp over fingrene verd et par hundre millioner kroner.

PRESIDENT RICHARD NIXON gikk av skaftet i 1971 da han ble klar over at Trygve Brattelis regjering kom til å anerkjenne Nord-Vietnam midt under Vietnamkrigen. Hvor rasende presidenten var, ble først avslørt av diplomaten John Ausland i den nekrologen han skrev flere år seinere da ambassadør Philip Crowe døde. Nixon hadde instruert State Department om å beordre Crowe hjemkalt fra Oslo til USA i protest mot den norske regjeringens Vietnam-politikk. Men Crowe var tilfeldigvis på privat besøk i Washington akkurat da og klarte å få Det hvite hus til å gjøre om instruksen før den ble satt ut i livet.

ØST-POLITIKKEN til utenriksminister John Lyng som i 1965 tok over etter Halvard Langes tjue lange år i Utenriksdepartementet, irriterte vettet av amerikanerne. Særlig da Norge anerkjente DDR.

Den amerikanske ambassadøren i Oslo var hyppig gjest på Lyngs kontor i Utenriksdepartementet med klagesanger framført i diplomatiske vendinger. Ifølge Thorvald Stoltenberg så Lyng opp når han hadde hørt seg lei, og «sa på sitt sindige trønder-engelsk: {lsquo}Thank you.' Da var møtet over».

MEN DISSE episodene var blåbær mot de brutale rivningene som foregikk om Norges forhold til den amerikanske atompolitikken i NATO under den kalde krigen. Den store oppslutningen om Arbeiderpartiet etter den andre verdenskrigen ga Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge, Halvard Lange og Haakon Lie muligheten til å fjerne belastningen fra mellomkrigstidas kommuniststempel, og fra den mislykte nøytralitetspolitikken og manglende forsvarsberedskapen før krigen under Johan Nygaardsvolds regjering. De førte Norge inn i NATO i 1949. Prisen var den økende avstanden til venstresiden i partiet. Forblindet av mccarthyisme drev Haakon Lie NATO-motstanderne ut i eksklusjon og den partisplittelsen i 1961 som Gerhardsen fryktet.

Den tyngste markeringen i forhold til amerikanerne kom i 1957 da Gerhardsen, imot Halvard Langes vilje og råd, i sin tale under NATOs toppmøte i Paris gikk imot utplassering av amerikanske atomvåpen på norsk jord.

DENNE TRANSATLANTISKE striden mellom venner og allierte gjaldt både Norges og USAs virkelige sikkerhetsinteresser. Dagens konflikt handler ikke, som ambassadør Ong hevdet i sin tale, om direkte trusler mot USAs sikkerhet, men om avvæpning av Irak i henhold til resolusjoner i FN under traktatens artikkel sju. Det er artikkel sju som hjemler bruk av tvangsmidler. Dette innebærer, som utenrikskomiteens leder Thorbjørn Jagland har understreket, ikke trusler mot USA alene, men mot hele verdenssamfunnets fred og sikkerhet.

Det er en grov feilframstilling av ambassadør Ong å gjøre Irak-spørsmålet til et bilateralt forhold mellom USA og Norge. Men det sier mye om dagens administrasjon i Washington at ambassadør Ong blir instruert til å true med at det grunnsolide norsk-amerikanske vennskapet, som også i dag bygger på felles og gjensidige sikkerhetsinteresser, vil forvitre fordi Norge vil følge lovlige vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Sånn sett er det småstaten Norges ambassadør i Washington som burde beklage seg der over at USA svekker vår sikkerhet ved å true med å bryte ned FN-systemet og svekke folkeretten.