Ambjørnsen med sordin

Man kan sette eller ikke sette pris på ensomheten, men den har alltid sin pris. Det er denne prisnovellene i Ambjørnsens siste bok, «Sorte mor», handler om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han føyer post etter post inn i ensomhetens bokholderi, holder regnskap med debet og kredit og presenterer oss for en nokså sørgelig kontoutskrift.

«Sorte mor» består av 11 noveller som ifølge forlaget er blitt til over en periode på 15 år. De er av vekslende kvalitet. Tre-fire av dem er rene mesterstykker. De bærer titler som «,Grøft», «Vekk», «Sorte mor», og «Tre kvinner». Andre er godt håndverk, men ikke særlig mer. Men knapt noen av dem er likegyldige.

Ensartet

Hva angår stemning og stiltone er de forbløffende ensartet. Det er som om Ambjørnsen her har funnet utløp for en annen side ved sin forfatterpersonlighet enn den han ellers er blitt kjent for, en «bløtere» mer sårbar side, som man vel også har kunnet observere i krim- og ungdomsromanene hans.

Tematisk knytter samlingen tydelig an til Ambjørnsens to siste romaner «Det gyldne vakuum» (1992) og «Utsikt til paradiset» (1993). Novellene mangler imidlertid nesten helt den bråkjekke posituren og den harske galgenhumoren som fortsatt er til stede i disse romanene.

Her faller nesten alle masker. Her spilles det sørgmodig med sordin. Både de fiktive figurene selv og den skrift som forfatteren har skapt dem i, er naknere, mer uforstilt, uten forsiringer. Sprekkene i forsvarsmurene er ikke lenger forsøkt tettet igjen. Hjertet er en ensom jeger.

Ligge

I den mesterlige novellen «Tre kvinner» møtes en mann og en kvinne på en bar. Han blir med henne hjem. Hun foreslår at de skal ligge med hverandre. Han har egentlig ikke lyst: «Jeg hadde lyst til å være et annet sted; hvor som helst. Jeg ville sove, og våkne et annet sted. (…) Jeg var ensom, og slik ville jeg ha det.». Men likevel skjer det som må skje: «Nå lå vi her og skulle være ensomme sammen. Det var en strek i regningen, og jeg forsto ingen ting av meg selv.»

Slike og liknende måter mellom ensomme sjeler som krysser hverandres baner og fjerner seg fra hverandre igjen, framstiller Ambjørnsen med sobre og enkle ord, og skildringen av de romlige omgivelsene hvor disse møtene finner sted, bidrar på utmerket vis til å bygge opp under den samme atmosfæren.

Og selv om synsvinkelen i så godt som samtlige tekster ligger hos en voksen mann, klarer også forfatteren å gi ord til barn og kvinners lengsler, ensomhet og sårbar usikkerhet - utenfra, men likevel ikke utvendig.

Flukt

Novellene handler om fluktforsøk, om forsøk på å skjule seg og bli borte i de store byers anonyme menneskemasser eller (som i tittelnovellen) i den fjerntliggende naturs mennesketomme skoger. De handler om forsøk på å vende tilbake, vende hjem, til en trygghet som aldri var og aldri kan komme tilbake.

' Og de handler om den vanskelige kommunikasjon mellom mann og kvinne, mellom foreldre og barn.

Det høres trist, ja,kanskje til og med banalt, for ikke a si altfor velkjent. Det er det ikke. Den presisjon hvormed stemningen av ensomhet uttrykkes, er den pris forfatteren betaler og vi innløser for å kunne overvinne eller forsone oss med den samme ensomheten.